- Project Runeberg -  Bonniers litterära magasin / Årgång XII. 1943 /
367

(1932-1999)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maj. N:r 5 - Ronald Fangen: Tidlig skjebne

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

TIDLIG SKJEBNE

skelig så begynte hjertet å hamre løs, fire
forte, lette slag og et sterkt og langsomt, —
og øieblikket efter blev han het og sveden
drev av ham som damp av en kokende kanne.
Denne umulige kroppen hans som sviktet ham
gang på gang og som han ikke forstod noe
av; han trodde ikke at doktoren heller
forstod særlig mye av den, når det kom til
stykket; han forstod det naturligvis når han hadde
halsbylder, — eller den gang han hadde
ørebetendelse i mange uker, — og dengang
han hadde kikhoste og meslinger og kusma
og hvad det nå var, alt det han hadde hatt;
som barn, da han bare var to år, hadde han
hatt nervefeber, fortalte hans bestemor. Og
han kunde selv huske, bare som et glimt, at
han satt og lekte nede ved stranden et eller
annet sted, — det var da han bodde på
Østlandet sammen med sine foreldre, — de
andre badet og han lekte med noen sten som
hadde slike fine farver, — da gikk det rundt
for ham, og så blev alt svart, sjøen og
stranden og husene; han kjendte en spiss svie i
hodet, og så en gruelig kvalme så han kastet
op, — og derefter var alt borte. Siden fikk
han høre at det var solstikk; det var nok
blitt stor forferdelse. Da var han tre år.

Men det doktoren ikke forstod sig på, det
var hvad som var i veien med ham når han
ikke hadde noen slik bestemt sykdom — og
allikevel ikke var frisk. Det forstod han ikke
selv; det forstod ingen. «Du skyter så altfor
fort i været, ven min,» sa doktoren, en snill
og hyggelig mann, — «stopp nå litt, det
haster vel ikke så forferdelig? Du blir så
blodfattig av denne grasate veksten din!» — Ja,
det var jo lett å si. Men han vokste og vokste,
alle klærne hans blev for små, til hans
bestemors fortvilelse, og han blev tynn og
ulenkelig. «Er det kallt deroppe?» ropte
småguttene efter ham på gaten.

Det var jo bare morskap, men da det hadde
hendt noen ganger begynte han allikevel å

lure på om han så underlig ut, stakk av, ikke
lignet andre mennesker? Det var en underlig
tanke; han likte den ikke, — og uten at han
visste det begynte han å gå litt skuttrygget.
Men det gjorde ikke saken bedre. En dag da
han møtte gymnastikklæreren på gaten kom
læreren, en kaptein som han ikke kunde like,
bort til ham og sa: «Det er lett å se at du
har vært fritatt for gymnastikk det siste året.
Du har en ussel holdning. Brystet in og
ryggen i været og hodet ned som om du var redd
for å få et slag i nakken. Pass op — ellers
kommer du til å se ut som en kamel.» — Og
en annen dag var det hans gifte tante. Hun
var på visitt hjemme og sa: «Du så mig nokk
ikke på gaten idag, Leif.» — «Nei.» — «Men
nu skal dere se hvordan Leif går. Hodet
for-overbøiet, slik, og pukkel på ryggen, slik, og
innsunket i brystet som en tæringssyk, — og
så inntilbens, uten å se noenting — og mitt
ut i alle sølepyttene så spruten står! Ja, du
Leif.» — Og en annen gang var det hans
klassekamerat Harald. «Dig kan en se på en
kilometers avstand, Leif.» — «Fordi jeg er så
lang?» — «Ja, — og så fordi du er så —»
— «Så?» — «Så rar, liksom. Du likner ikke
noe annet menneske.»

Han likte det ikke noe av det, og han
forsøkte å passe litt bedre på kroppen sin når
han var ute og gikk. Han likte slett ikke
tanken på å bli ulenkelig lang og skuttrygget,
for det var begge de to lærerne som han likte
allerminst; den ene av dem likte han så
dårlig at han gruet sig for å gå på skolen ennu
i tre år. Ja, han hadde ofte tenkt at det måtte
være herlig å løpe fra hele skolen bare på
grunn av den ene læreren. Men han hadde sagt
til sig selv at det skulde bli løgn; han skulde
igjennem disse årene og bli student selv om
alle lærerne var noen smådjevler. Og det var
de ikke, — de fleste var bra og et par av dem
holdt han av. Han skulde igjennem det; han

367

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:56:14 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/blm/1943/0383.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free