- Project Runeberg -  Bonniers litterära magasin / Årgång XII. 1943 /
371

(1932-1999)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maj. N:r 5 - Ronald Fangen: Tidlig skjebne

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

TIDLIG SKJEBNE

frisk; han elsket å våkne klar, likesom
gjen-nemlyst i hjernen og hele kroppen tidlig,
tidlig om morgenen før det blev liv på gaten og
i huset. Da hadde han ikke uro og frykt for
noen ting, det måtte gå som det vilde alt
sammen, det gjorde ikke noe — for Gud besatte
ham med sin fred. Han snakket aldri om det
til noen; hvordan skulde han kunne det?
Hvordan kunde han si det som var sändt —:
at han visste hvad det vilde si å være hos
Gud og være salig — fordi han ofte var det?
Han bad ikke, det fantes ikke et ord mellem
Gud og ham; han bare lå der og oplevde at
Gud så ham og kjendte ham og elsket ham
og fyldte ham med fred. Da var det en
selvfølge for ham at hvis han kom til å leve så
skulde han leve og arbeide for Gud. Og hvis
han skulde dø før han blev voksen, — ja, da
var det jo ingen spørsmål mer; da skulde
han alltid være hos Gud. Han tilhørte Gud
både i liv og i død.

Men nå under sykdommen, mens han leste
denne boken, tenkte på den og sig selv, alle
mennesker han kjendte og alt det han visste
om livet — tenkte og fantaserte, alltid i feber,
— nå var det hele blitt anderledes for ham.
Det var ikke sikkert at han skulde tjene Gud
i hele sitt liv, at han tilhørte Gud enten han
fikk leve eller han skulde dø før han blev
voksen. Der var en annen mulighet også, —
den at han kom til å leve og bli ond, i tjeneste
hos det onde. Det var en forferdelig tanke;
den måtte ha forlenget hans sykdom, for han
lå der døgn efter døgn og slet med denne
tanken: hvad var ondt, — hvad var egentlig det
onde? Det var så fortvilet vanskelig å finne
frem i det, for han kunde jo ikke tenke klart;
nettop som han syntes han var like ved det,
kunde gripe det og se det og si det — så han
noe annet, forvirrede, meningsløse ting og
han lå der og mumlet ord som gikk gjennem
ham, — han ante ikke selv hvad han sa.

Men en morgen da freden ikke kom, —

han var urolig døgn efter døgn — da
plutselig så han det — og han kunde si det. Det
onde — det var ikke de tingene han tenkte
og følte og gjorde, selv om han visste det
var gält, ja selv om han skammet sig over
dem. Tingene kunde nok være gale og onde,

— men derfor behøvde ikke han å være ond.
Kanskje et svakt menneske, kanskje også et
dårlig menneske i bestemte situasjoner, men
ikke ond. Nei, det var noe ganske annet og
meget farligere. Og det var forferdelig, —
rystende å ligge der i sin seng — og plutselig
en morgen vite hvad det onde var, hvordan
selve Satan måtte se ut innvendig! Var det
denne boken som hadde lært ham det? Nei,
hadde han ikke visst det inne i sig selv
vilde han aldri ha lært det om han så
hadde lest boken ti ganger. Nu kunde han
si det, men han vilde ikke, våget det ikke,

— ikke til noe menneske, ikke engang til sig
selv. Men den morgenen bad han som han
aldri før hadde bedt, — og han syntes det
var bare en eneste ting å be om i verden:
at hvordan det så gikk med ham måtte han
aldri bli så uten kjærlighet til menneskene at
han blev ond.

Han husket det nu mens han satt der
med alle disse gode tingene som han såvidt
kunde kjenne smaken på, — og var
gjenstand for så megen stas og glede at selveste
bestemor formelig hadde holdt tale for ham!
Han smilte genert og orket ikke si noe mere
enn: «Takk, bestemor, takk allesammen» —
og mere ventet de heller ikke at han skulde
si, for de begynte å snakke sig imellem. Som
alltid var det hans gifte tante som snakket
mest; hun oplevet så meget, hadde selv to
voksne barn foruten sin mann, som var
kaptein i langfart og meget borte; også barna
hennes var borte nå, den ene tilsjøs som
faren, den annen studerte i hovedstaden og
skulde bli jurist, — det var hennes største
stolthet i livet. «Og så får jeg da beholde ham

371

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:56:14 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/blm/1943/0387.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free