- Project Runeberg -  Bonniers litterära magasin / Årgång XII. 1943 /
372

(1932-1999)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maj. N:r 5 - Ronald Fangen: Tidlig skjebne

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

RONALD FANGEN

på landj orden», pleide hun å si. Men hun
hadde altså tiden for sig selv og var stadig
på farten; hun hadde truffet den og den som
hadde sagt det og det; hun kjente til
varekvalitet og priser hos alle kjøpmenn og hadde
rede på alle familiebegivenheter og alle
skandaler i hele byen. Nu fortalte hun løst og fast,
— og begynte så å spørre hans bror Lars om
. hvordan han hadde det på
skipsmeglerkonto-ret hvor han var ansatt. Hun likte Lars best
av hans brødre — og meget bedre enn hun
likte ham; hun var aldri riktig sikker på ham;
han passet ikke riktig inn i hennes enkle,
oversiktlige verden. Men Lars var grei, altid
glid, koselig som en kakkelovn, full av spøk
og morskap og dertil flink så han alt var blitt
forfremmet og hadde fått pålegg på gasje to
ganger. «Ja du Lars, du Lars, du er nå basen
du», pleide hun å si, og hun sa det et par
ganger idag også!

Han satt og så på dem allesammen mens
tanten og Lars snakket. Bestemor hørte og
hørte ikke, — man visste aldri hvad hun
gjorde; av og til når hun så ut som om hun
var langt borte i en verden for sig selv viste
det sig at hun hadde hørt hvert ord som blev
sagt. Hennes öine gikk av og til fort og skarpt
fra ansikt til ansikt, men hun sa ingenting.
Tante Kristine derimot — det var ikke
vanskelig å se at hun lyttet iherdig; alt som blev
sagt avspeilet sig i hennes ansikt. Av og til
spurte hun, av og til supplerte og bekreftet
hun, og alltid var hun enig med sin gifte
søster; — hun dyrket henne og de var
venner i tykt og tynt. Og allikevel var tante
Kristine mere voksen; hun hadde hverken
mann eller barn eller venner på hvert
gatehjørne, men hun visste mere om menneskene,
for hun hadde det vanskeligere med sig selv.

Her var han da påny i sin daglige verden
efter at han hadde vært så lenge og så langt
borte, i feber og kropslig avmakt, •— ennå
var det bare såvidt han kunde stå på sine ben.

Han hadde vært inne i døden, han hadde vært
nær Gud, — og han satt her i en forferdelig
alvitenhet: nu visste han ikke bare hvad
freden var, — han visste også — og kunde si
— hvad det onde var.

Usigelig trett, men allikevel høispendt klar
i hjernen tenkte han at nå skulde de møtes
og forsones disse to verdener, — de måtte
forsones i ham og i hans lille daglige liv. For
hvad kunde det hjelpe ham alt det han
syntes han visste og forstod? Hans bestemor
hadde det bedre med sin alvitenhet enn han
med sin, for hun hadde snart hele veien bak
sig, — og han hadde den foran sig.
Ingenting kunde jo forandre den kjendsgjerning at
han ikke var noe annet enn en skolegutt som
skulde op til en fille eksamen om noen
måneder og som var langt tilbake for sine
kamerater uten at det var hans skyld, — det kom
jo bare av at han hadde vært så meget syk.

Skjønt —: var det helt uten hans skyld?
Hadde han villet, hadde han hatt lyst, — og
det vilde jo si: hadde han ikke hatt lyst til
så meget annet, — og hadde han ikke vært
så hjelpeløst forbitret på noen av lærerne, —
og hadde ikke hele skolen vært så kjedelig,
så lykkeløs for ham, — hadde ikke, hadde
ikke, — hvis og hvis: så kunde han vel
saktens ha hatt et slik forsprang for de andre at
disse lange sykdommene hans ikke vilde
betydd noe særlig? Men i de siste årene
arbeidet han ikke mere med skolens ting enn at
han akkurat fulgte godt med og holdt sig så
nogenlunde blandt de fem-seks besste i
klassen. Og heller ikke det var jo helt sändt det
siste året, — i matematikk var han sakket langt
akterut. Hvad kom det av at han efterhvert
likefrem hatet matematikk, at han fikk
hodepine og følte sig kvalm så snart han så en
geometrisk figur eller skulde gå igang med
en ligning? Det var slik at hans hjerne ofte
nektet å fungere og han måtte tvinge sig til
å ta fatt på opgavene. Til å begynne med syn-

372

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:56:14 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/blm/1943/0388.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free