Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - September. N:r 7 - Ronald Fangen: Mål og mening
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MÅL OG MENING
menhetstilstanden, menneskeheten skal
gjenfinne paradiset, den nordiske mytologis Gimle.
Denne forvissningen er knyttet til troen på
gilder eller på Gud. — Men også hvor al
Gudstro er fordrevet lever troen på
menneskehetens lysende fremtidsmål; den
gudsfornek-tende utviklingsoptimisme var menneskehetens
mest almindelige religion for ikke lang tid
siden. De store livsfornektere har altid været
et fåtal; en mann som Schopenhauer kunde
og kan fascinere månge mennesker, men i vor
kulturkrets kan han aldrig få månge
tilhengere; den store masse kan være
indifferent, men ikke bevisst livsfornektende,
nir-vanatilbedende. Den kan la være å spørre altfor
iherdig efter mål og mening, men den kan ikke
opgi å tro at det er et mål og en mening.
Høsten 1940 utkom det (hos Gyldendal) et
kjempemessig verk av en trøndersk
vitenskapsmann Paulus Svendsen: «Gullalderdrøm og
utviklingstro". Verket er trykt med bidrag fra
det Norske vitenskapsakademi, — ellers hadde
vel neppe noe norsk forlag våget å utgi det.
Skjønt jeg skulde ta meget feil om ikke boken
efterhvert kommer til å få adskillige lesere,
ikke nettop fordi den i anlegg og synsmåter
er så særlig merkelig, men fordi den på en
levende og fengslende måte skildrer
åndshistoriens mest centrale prosesser fra det disige
demring frem til vor tid. Det centrale er
nettop de skiftende kulturers og generasjoners
menneskesyn og opfatningen av menneskets
mål og livsutfoldelsens mening. Og når man
følger forfatteren gjennem denne
«idéhistoriske undersøkelse» fra de greske og romerske
gullalderforestillinger frem til Ibsens «Keiser
og Galilæer» slår det en hvor få idémotiver
hele vor kulturhistorie har arbeidet med. Den
bibelske forestilling om et tapt paradis, om
menneskets fall fra Gud finner man igjen i
mange forkledninger i førkristne kulturer. Og
drømmen om et kommende Gudsrike, en ny
fullkommenhetstilstand enten på utviklingens
eller katastrofens og gj en oprettelsen s vei er i
virkeligheten uløselig fra hele den
vesterlandske kultur, også fra dens Gudsfornektende
utgaver: det fremtidige lykkerike er målet like
fullt for Karl Marx som for den kristne kirke.
Det er veien man er uenig om — og de
krefter som skal drive menneskeheten frëm.
Her er ikke stedet for en debatt om de
stridende idéer og trosforestillinger som har været
den skjulte og åpenbare dynamikk i Vestens
kultur. Men det er verd å legge merke til at
når fortvilelse og meningsløshet har gjort
centralproblemene: livets mening og
menneskehetens mål presserende, uavviselige — da
har kulturen samlet alle sine krefter, da har
den steget og nådd sine høidekurver. Ikke
fordi den har funnet nye utveier, men fordi
den er blit vesentlig, med det ufrakommelige
Kierkegårdske uttrykk er blit eksistensiell.
Og man behøver ikke være kristen for å se at
det er det kristne verdenssyn, det kristne
menneskebillede og den kristne esjatologi som da
lovfast fornyes i mangfoldige former og
utgaver, — like til de antikristne karikaturer av
kristne forestillinger. Nettop når man med et
krafttak vil emansipere sig fra kristendommen
beviser man sin bundethet av den. Og når
man som heftigst stempler den som løgn
beviser man dens vesenssannhet: de
esjatolo-giske kristendomskarikaturer tjener altid til å
fremheve den kristne esjatologis ophøiethet,
— de er Guds aper.
Svendsen plederer intet bestemt syn; han
redegjør med stor kunnskap og innsikt for
mange stridende idéstrømninger, — ikke i
utvisket objektivitet, men i vidsynt forståelse av
det situasjonsbestemt nødvendige i
motsetningene og striden, — noe av det han gjør
gjeldende som karakteristisk for Ibsens syn
på Georg Brandes: «når det gjelder
livsanskuelsen er det en voldsom avstand mellem
dem», men Ibsen «må ha sett at et slikt
frem-tidsrike som Martensen (den store danske
565
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
