Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - September. N:r 7 - Ronald Fangen: Mål og mening
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RONALD FANGEN
ning. Den blev laget på rekordtid. Den blev
laget av en folkevalgt forsamling som meget
snart delte sig i to steilt motsatte leirer, —
og som allikevel blev enige og holdt sammen
i dette sit mandatarbeide. Var den et
mesterverk? Det er blitt påstått, — ikke minst av
begeistrede utlenninger som efterhvert fulle
av forundring hørte at dette bortgjemte og
bortglemte lille folk hadde git sig selv verdens
frieste forfatning. På den annen side er den
også blitt meget kjølig bedømt, — ikke minst
i Sverige, og det helt op til vore dager; jeg
ser f. eks. at Sam Clason i 11. del av
Norstedts Sveriges historia kaller den «en
egendomlig skapelse», tilklippet «efter skiftande
utländska mönster. .. Materialets bristande
enhetlighet blev blott delvis avhjälpt vid den
formella avfattningen, och även annorledes
lämnade denna åtskilligt övrigt att önska.» Det
kan sagtens være rigtig, men langt mere
avgjørende er det som professor Sverre Steen i
Aschehougs Norgeshistorie uttrykker slik:
«Den norske grunnlov åpnet veien for en
politisk og social utvikling i demokratisk retning
uten revolusjonære midler. Ved inngangen til
en politisk reaksjonstid i Europa reiste
Eids-voldsgrunnloven den politiske frihets merke i
Norge ... Den gav Norge en friere og mer
demokratisk forfatning enn noe land i Europa
på den tid hadde.»
At det kunde ske skyldes ikke utenlandske
mønster; det skylles norsk folkelynne og
tenkesett og indre samfunnsutvikling gjennem
århundreder. Intet lands forfatning kan ha en
mer urokkelig forankring i folkekarakteren
enn Norges. Forsåvidt er forfatningen intet
under. «Underet» er med professor Steens ord
dette at «loven var formet slik at nye tider
kunde gi paragrafene et innhold som fedrene
på Eidsvold ikke hadde ant, uten at en tøddel
blev forandret». Det er det makeløse: at de
likefrem i blinde gik den rigtige vei.
Professor Bergsgård leverer i sit verk den
mest utførlige fremstilling av grunnlovens
tilblivelse som finnes. Han karakteriserer
1814-mennene nøkternt og sikkert; han levendegjør
hele atmosfæren på Eidsvold i de hektiske
for-fatningsukene; han legger frem en hel del
nytt stoff; han skriver klart og folkelig og
vurderer sunnt. Dette bindet går frem til
Eidsvoldsforsamlingens slutt; et nytt binn
skal altså fortelle resten av det spennende års
historie, — og de ting som man foreløbig står
litt spørrende overfor vil antagelig få sin
forklaring der.
Det man unektelig er mest spennt på er
hvordan hans vurdering av
«selvstendighetspartiet» til syvende og sist blir. Dette bindet
gir inntrykk av at hans syn på partiet og dets
ledende menn er en smule ambivalent, for å
snakke psykoanalytisk. Han tilkjenner det
tydeligvis større patriotisme enn den gruppe,
med Wedel Jarlsberg i spissen, som holdt på
forståelse med Sverige, skjønt han jo er på
det rene med at det var «foreningspartiet»
som bedømte de realpolitiske faktorer rigtig
og skjønt han ikke kan påføre dets menn et
eneste unasjonalt motiv. Spørsmålet er i
hvilken grad selvstendighetspartiet virkelig trodde
på og ønsket Norges ubetingede
selvstendighet. Ingen mindre enn den fremragende
danske politiker Orla Lehmann hevder i sin
bok fra 1865 «Norge og nordmendene» at
Eidsvoldsforsamlingenes «store Fleertal med
en Iver, som netop Haabløsheden gjorde
dobbelt talende, stræbte at vedligeholde Udsigten
til en Gjenforening» med Danmark. Det er
et spennende punkt, avgjørende for
vurderingen av selvstendighetspartiets innsats. —
Den samme Orla Lehmann skriver forøvrig
at Norge fik sin ydre selvstendighet og indre
frihet som «en Himlens Naadegave». Han
bekrefter altså adskillige desennier efterpå det
inntrykk som det norske folk selv hadde i
1814: at året var «et Herrens under».
Lehmann begrunner sit inntrykk i følgende ord
568
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
