Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - September. N:r 7 - Ronald Fangen: Mål og mening
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RONALD FANGEN
glemmer man at misjonærene gjorde et
epoke-skapende arbeide. De forkynte ordet uten
nevneverdig støtte av verdslig makt. De delte
ofte martyrenes skjebne, —- «og det var et
offerspråk som nordboerne kunde forstå». —
Heller ikke er det rigtig «at den kristne
frel-seslæren først og fremst bygde på frykten for
maktene, ikke på gudstilliten», — at det altså
vad frykten som bante veien for
kristendommens seier. Tvertom betydde kristendommen
en befrielse. I bedenskapets siste tid var æsene
synkende makter. «Dunkle skjebnemakter,
nornene ved Yggdrasil, tar den egentlige
ledelsen og bestemmer over liv og død ...
Forgjeves søker gudene å demme op for
ragnarökk, den truende skjebnemakten;
ødeleggelsen sluker alle.» Av denne stemningen
vokste det frem en tvil på gudene som måtte
undergrave selve religionen. Og «her kunde
kristendommen sette inn for full kraft med
sin forkynnelse av den guddommelige
slutt-seier og dom ... Den bragte det svaret som
nordboerne ikke selv hadde kunnet finne.»
Og nu blev Guds ære like ukrenkelig som
kongens og hærførerens for vore krigerske
forfedre, •— ja, man gikk like lidenskapelig
inn for den som man tidligere hadde kjempet
for sin egen ære. «Det forklarer for en stor del
de grusomhetene som blev øvd på germansk
jord i den nye tros navn. Det er denne
æres-skyldnad mot den korsfestede Kristus langt
mer enn religiøs fanatisme som forklarer de
fleste voldsgjerningene i kristningsverket.»
Jeg har gitt et så pas utførlig referat av
Sverdrups synsmåter for å vise hvordan
kristendommen kom også til de germanske folk
i «tidens fylde», nettop da det gamle
ætte-og stammesamfunn holdt på å gå i opløsning
og den gamle gudetro blev avløst av tvil og i
mange tilfeller av en irreligiøs materialisme
og menneskedyrkelse, som har adskillige trekk
tilfelles med vor egen tid. Nordboernes
verdenssyn og begreper om menneskeslektens
skjebne i kosmisk sammenheng har enkelte
paraller med hellenismen. Den samme
skeptiske pessimisme som Paulus møtte i
Grekenland, møtte de katolske misjonærer i Norden,
— og begge steder betydde den i
virkeligheten en epokes opløsning og åpen
mottage-lighet for kristent menneskesyn, kristen
historietydning og verdensopfatning. Begge
steder trengte altså kristendommen inn i en
gammel kulturkreds, — den søkte og fannt
tilknytningspunkter og en synkretistisk
prosess kom igang. Men denne synkretismen var
bare farlig for den svakeste part: den synkende
hedenske religion. I Norden som i
Grekenland og overalt ellers gjennemsyret
kristendommen de religiøse forestillinger og den
kultus som fremdeles hadde makt over sinnene
og som ikke altfor radikalt stred mot kristen
tro og ånd; resten døde bort. Det var en
lang og langsom prosess, men den lot sig ikke
stanse, — og kommer heller ikke til å la sig
stanse av moderne forsøk på å blåse liv i de
døde ben. At det overhodet blir gjort forsøk
på å blåse liv i så døde ben, — det viser
bedre enn noe hvor få muligheter man
opererer med innenfor en kulturkreds når det
gjelder de avgjørende centrale spørsmål om
meningen med og målet for menneskeslektens
vandring gjennem tidene.
Sigrid Undset har (i «Norske helgener»)
pekt på at det nettop var den kristne tydning
av verdensdramaet som først grep nordboerne
i den kristne tro; personlig fromhet og etisk
forpliktelse i gudsforholdet blev ikke
almindelig før på et senere stadium. Men allerede
dette kristne syn på verdensforløpet virket
befriende; menneskene slapp ut av
fatalistmørket og den determinerte
ragnarokkstem-ningen; det føltes som å komme fra
innesperring ut i åpent rum. Fru Undset skriver noen
ord som alle tider har godt av å legge sig på
sinde: «For os kan det se ut som om der i
alt hedenskap er et element av frihet. Men
572
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
