Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Oktober. N:r 8 - Bokrecensioner
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BOKRECENSIONER
kan kalle norsk arbeiderdiktning, den er ennå
for ung og egocentrisk til det. Men månge av
diktene gir fölsomme og enkle uttrykk for et
stoff som er forholdsvis sjeldent i Norge: Den
unge arbeidersönnens erotiske nederlag og
lengsel, som også inneholder bevisstheten om
hans voksende styrke og livskraft.
Den andre debutanten hos Aschehoug,
Gunnar Hernæs er også talentfull. Han er
eliers et slags motstykke til Johan Simensen.
Han henter sitt stoff först og fremst fra
tidlige reiser som sjömann. Men i diktsamlingen
hans, «Lanterne», fins det nesten ikke et eneste
bilde fra det man kunne kalle det enkle
sjømannslivet. På den andre siden fins det en
rekke bilder og stemninger, ofte svært intense,
som har innfanget litt av natur, litt av unatur
og ikke så lite av Hernæs’ underbevissthet. Der
hvor Johan Simensen holder igjen og
forenkler ordene, stemningen og bildet, der kjörer
Hernæs ivei med store ord, med fremmedord
og kompliserte ord.
Min sjel —
som en manet
med tusen bölgende trevler —
blodröde, materiegule,
i tålmodige, rytmiske töyninger
mot Atlantis.
Hernæs får ofte frem en suggestiv kraft og
leseren slipper ikke med engangslesning. Men
ofte har han en tendens til å dynge ord og
bilder på hverandre. Når -man så har fåt tak
i det samlete bildet optrer ikke sjelden
mistanken om at dette er mer manér enn
oprik-tighet, mer lærdom enn natur, mer umodenhet
enn ungdom. Og man savner uvilkårlig en
Harry Martinsons pregnans i utrykket. Men
det fins også hele, velskapte, originale og
enkle dikt i denne samlingen, f. eks.
«Båtsmannens never», «Knokkelfantasi», «Stjerne
og skip».
Louis Kvalstad har for lenge, lenge siden
inntatt sin plass i norsk lyrikk og rokker sig
vel ikke fra den hverken ved egen eller andres
hjelp. Det er gudbedre vesentlig at et dikt er
musikalsk og vakkert, at det flyter lett og
behagelig inn i öret. Men det bör ikke flyte
like lett ut igjen. I Kvalstads nye diktsamling
«Vingeslag» fins sprogblomster i hopetall, så-
som «leppers duggete blomsterdryss» og
«sjelens krypter» og «regnbuekaskader» o. s. v.
og alt til faget henhörende. Jeg kan ikke mene
annet enn at det litt øverlandske
åpningsdik-tet til Johan Simensen, med sin enkle dybde
og varme, opveier omtrent hele Kvalstads
«Vingeslag». Man blir lett lei av alt dette
lyriske suset, som nå og da er den rene
kvasi-lyrikk. Så kommer det til at Kvalstad har
opnådd den tradisjonelle «kosmiske»
forståelsen. Först den mystiske flukten mot barnet
og alt som bör være uskyldig. Så gud fader
selv, som med tid og stunder ordner alt til
det beste, uansett om man holder sig på bena
eller ikke. — Kvalstad begynte sin
dikter-bane enkelt, knappt, nærmest realistisk. Han
har skrevet fremragende ting i årenes löp. Og
det fins også meget i hans siste samling som
er svært vakkert. Det er til og med de som
mener at Kvalstad er blitt en moderne
Wergeland. Kvalstad selv kan ikke være tjent med en
så ublu sammenligning.
Sov sött, du engel, til min time kommer!
Jeg går her for å vokte våre roser
så lenge — til vi ses i nebuloser
av lys hinsides solnedgang og sommer!
Slik taler jeg til henne, til Helene.
Og går den stille stien taus tilbake
i stjerneskjær, som blafrer fra Guds stake —■
kaskader fra hans tidlöse fontene.
Min mening er den at hvis Kvalstad
fortsetter å la ordene löpe av med sig i den grad
som han nå har begynt, vil det nok komme
vingeslag på vingeslag, men Kvalstads talent
vil synke ihop som en haug gulbrunt löv om
hösten.
Det er en ren lettelse å komme fra
Kvalstads opstemt pretensiöse visshet om alt
uvisst, til Inger Hagerups fölsomme
saklighet. Nå er det tydelig at Inger Hagerup foler
tidens trykk mer hemmende og nerveslitende
enn de dikterne jeg har behandlet i det
foregående. Inger Hagerups diktning er mer saklig,
mer intellektuellt betonet, mer reflekterende.
Hennes nye diktsamling «Reisen til
Amerika» er ennå mer reflekterende, men også
nå og da skarpere i tonen enn hennes förste
«Jeg gikk mig vill i skogene». Den er mer
ujevn også. Helt gode ting avlöses av
famlende, mer ubetydelige försök, som til Inger
Hagerup å være tilogmed er nokså rytme-
664
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
