Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Januari. N:r 1 - Johan Borgen: Dyret. Novell
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
JOHAN BORGEN
DYRET
I
Der kom et underlig dyr ned til floden for
å drikke. Det hadde tre hoder, med hver sin
uhyggelige kjeft og besatt med store og små
tenner, og tenner som stod ut av gapene som
sakser, og i hvert av hodene hadde det to øyne,
så det kunde se i alle retninger, og halsene
og sidene på dyret var kledt med pigger; de
skinte som horn eller metall i aftensolen. Dyret
hadde også vinger, som det foldet sammen og
la langs siden med en metallisk lyd, og det
hadde åtte ben, som det benyttet til en
eiendommelig svevende gang. Det virket som om
det nesten ikke berørte jorden når det gikk eller
løp, men det kom forunderlig fort av gårde.
Det sukket i sivene da dyret kom. Andre dyr,
gnu, antilope, hjort med kneisende hode, flate
grevlinger, sebraer og bjørn trakk seg tilbake
i krattet på den myke bredden og trykket seg.
En oter la på svøm gjennom stille vann og la
en kjølstripe av mørkt sølv etter seg. Lydløst
tok den seg over til den andre bredden og ble
borte i det fine slør av kveldståke som svevet
over landet der. Høyt oppe i et tre blinket det
i et ekorns øye. Dyret selv lå flatt langs
stammen av skrekk og torde ikke bytte klo i barken.
Kveldsstillheten dirret. Det kunde vært en
ut-dødd verden, men det var en verden full av
ventende liv, engstelig liv; på den andre siden
av floden fødte en hare fem små sølvgrå vesener
og slikket dem.
Også det store, fremmede dyret var stanset.
De underlige føttene hadde korte, hårde klør
i en krans over hovene, og de var som hovene
på en hest, og over klørne var der en krans av
bitær som spilte seg ut når den trådte på bløt
mark; og mellom tærne som bar de korte
klørne hadde den en sterk, læraktig hud, og
halen som var full av pigger og skarpe skj ell
kunde bøyes til alle kanter. Dette dyr kunde
ferdes over alt og med gruelig fart. Øyne stirret
på det fra krattet alle steder; bjørnen studerte
dens bundne kraft, hjorten dens smidighet, og
alle, alle så på dens lange, glinsende tenner med
saksene som stod ut i luften og som den klippet
grener vekk med på sin vei mot floden.
Nu kom den for å drikke.
De mektige føttene gjorde ingen gungrende
lyd i bakken, bare en svak rasling i ryggens
skjell røpet at kolossen var i gang mot floden.
Kveldssolen glitret i flankenes piggede panser.
Den drakk lenge. Floden sänk mens den drakk;
siv som hadde stått dypt i vannet ble stående
tørt, med mørkere stilker som viste hvor høyt
vannet hadde stått. Gnuen tenkte: Hvis den
begynner å ete blir der ikke gress igjen. Den
trykket seg flatere i krattet.
Men ikke flatt nok. Mens dyrets ene hode
drakk, speidet øynene i de to andre i alle
retninger, men halsene buktet seg som tykke
ormer og saksene strittet fuktige ut av røde
gap. Dyret kastet sig fort rundt og slo ned på
gnuen. Det gav et knekk i nakkens tykke ben
da saksen bet igjennom. Hodene flådde gnuens
buk og slubret de bløte delene i seg, saksene bet
10
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
