Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Januari. N:r 1 - Johan Borgen: Dyret. Novell
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DYRET
gjennom ribben og ryggrad, halen slo dovent
og vellystig mot breddens sprøde siv og knekket
dem. Solen gikk ned.
Siden svømte dyret tvers over floden, vannet
stod i en perlende foss for halens kraftige slag,
halsene buktet seg lavt over vannskorpen, bølgene
tårnet seg opp og rullet i land, hvor det raslet i
vuggende siv. Dyret steg i land på den andre siden
og travet oppfor bredden, som var brattere der,
med lange, gyngende rørsier. På bakkekammen
ble det stående med lyttende hoder mot den
røde kveldshimmelen, hvor solen var sunket.
En enkelt fugl slo en kort trille og taug siden.
Det lød som en vågsom, en desperat latter som
ble kvalt før den kom til utbrudd.
Dyrene på bredden trakk seg tause bort fra
den døde gnu og lot den ligge ensom i natten.
II
Da det ble morgen kom dyrene sammen under
bakken i nord for å snakke sammen om hva de
kunde gjøre. Det var en bratt vegg med grus,
som løsnet ved det minste skritt av dyr, ja ved
fuglenes vingeslag, når de fløy lavt. På toppen
stod et forblåst tre. Der satt en latterfugl på
vakt, og om dyret skulde komme, slo den
latterdøren på vidt gap — det var signalet til å
komme seg bort, på lange, slanke ben i
stry-kende trav, på korte, sterke ben i fort gallopp,
på vinger opp i luften, eller ned i jorden for
den som kunde grave. Alle hadde de sin måte
å stikke seg vekk på, men de følte seg ikke
trygge. Antilopen så ned på sine slanke legger
og syntes de var korte og gebrekkelige, syntes
de bar den tungt over slettene på veien hit;
flukten lå den bestandig i skankene, i
rygg-skinnets nervøse rykninger, i blodet. Selv store
fugler, gribb og kondor, kjente sine vinger
matte. De hadde sett det heve sig mot
nathimmelen, dyret, igår, da det brettet sine svære
vinger ut og forsvant i skyene. Små dyr med
lodden pels søkte tett inn til store, sterke dyr de
ellers fryktet, ja søkte seg inn under dem som
for å varme seg hos en mor. Men de merket at
de store dyrene skalv av frykt og at deres pels
strittet og gav gnister fra seg ved berøring.
Ingen følte seg trygg.
Ingen følte seg trygg, og ingen hadde heller
noe særlig å si. Der ble skreket med dempet
røst, der ble brummet og bjeffet. Ingen merket
at reven stjal seg bort fra forsamlingen. Igår
hadde den ligget med lysende øyne i krattet og
sett; den hadde sett hvor stort et dyr kunde
være når det var riktig stort, den hadde sett
et dyr med tre hoder og åtte ben og skjell og
pigger og klør som ingen andre dyr; og
glinsende, hvite sakser ut av munnen. Ingen så at
reven listet seg bort da den merket hvor
forvirret de var.
Dyrene falt i det største mismot da de merket
hvor rådløse de var; hver enkelt hadde tenkt
at grannen hadde en idé, de hadde tenkt at når
bare de kom sammen, så vilde maktløsheten
falle av dem som en ham, og de vilde, hver og
en, stå i solens klare skjær i en rustning av —
ja av noe de følte innerst inne som sin egen
vilje___
Men der fait ingen ham av dem, de skuttet
seg hver i sin pels og kjente det ikke som de
hadde noen rustning under, noe å stå imot
med; selv røsten ble ru i halsen på dem, omtrent
som når nordenvinden om våren blåste sand
fra ørkenen inn over gressgangene og man fikk
et belegg av fin, fin sand for hver bit man tok
av det saftige gresset. Slik var det.
Dyret, sa de, de hadde ikke noe annet navn
på det — og når de sa det, var det som det
stivnet i strupen på dem, som krampe; og
øynene videt seg ut og ble unaturlig stive i
blikket og søkte de andres blikk som også var
stive, eller rotet i jorden under dem. Uglen, som
vilde gå for å kunne latin, kalte dyret
Dema-gogus purpuræ — det skulle henspille på det
røde skimmer det kunde omgi seg med når
mørket fait på, slik at det selv ble stående som
inne i en glorie, på samme tid skremmende og
11
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
