Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Januari. N:r 1 - Johan Borgen: Dyret. Novell
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
JOHAN BORGEN
lokkende til tilbedelse, til underkastelse. Men
uglens visdom hadde lidt så månge knekk i det
siste slektledd at ingen hadde virkelig tillit til
den lenger, aller minst de unge, som simpelthen
sa — selv om de sa det i smug — at nettopp
uglen var dummere enn dem alle til sammen,
den var så feig og dum at den bare var ute og
jaget om natten og nøyde seg med å sette navn
på ulykkene, som om det hjalp!
Da dirret luften av et innestengt brøl. Dyrene
skuttet seg i pelsen. Løven kom glidende ned
over sandskrenten. Flere stod allerede på sprang,
men de ble der de var da de fikk se den
nærmere.
Det var en sørgelig løve som kom mot dem —
halvt flådd, med blodet silende ut av gapet og
svart blod levret i den korte pelsen; halen med
den skrekkinjagende stive dusken hang rett ned
og sopte i sandbakken bak den da den lot seg
gli ned til dem.
Den sa ikke stort da den kom. Alle skjønte
hva som var skjedd. Løven hadde vært i kamp
med uhyret, det vil si, den var bare kommet til
å streife det med halen i forbifarten, og vips,
hadde dyret vært over den for å knuse den med
sin vekt og klippe den i sønder med sine
gru-fulle sakser. Hadde det ikke vært så heldig at
dyret hadde hatt litt bryderi med ett av sine
hoder som var snudd den andre veien og
tydeligvis var opptatt med noe annet, så hadde
løven aldri kommet unna. Nå hadde den slitt
seg gjennom kratt og skog og gått lange
om-veier for å nå til møtet. Den la seg mismodig
ned og knurret underjordisk. Alle forstod at det
ikke var rådelig å spørre den nærmere ut.
Solen var kommet midt opp på himmelen nå,
det var tid å søke skjul for dem som trivdes best
i det dunkle. Men i det samme satt reven midt
blant dem og sa:
«Dyret sender meg og ber dere ikke være
redde!»
Alle så på reven. De så at den var uskadt og
hadde blank pels, de så at den var mett. De
tvilte på det den sa, ja trodde rent ut sagt deri
for med revestreker; men den hadde et
underfundig glimt i øyet som fortalte åtskillig, den
hadde også en sløyfe på svansen av det pureste
gull — og hvor skulde man få sånt fra, om
ikke fra dyret?
«Hvis dere vil lyde det og gjøre som det sier,
vil ikke dyret gjøre dere noe,» fortsatte reven
og satte seg rolig ned og slo sin buskede svans
opp om seg, slik at gullkvasten kom til å vaie
som en fane i høyde med hodet.
«Og hva er det så det forlanger, dyret?»
spurte de engstelig.
Reven så fra den ene til den andre, den så
at de var redde, den så, at dyret kunde forlange
temmelig meget.
«Ikke stort, som sagt,» sa den og blunket
nervøst: «Den forlanger fred for seg og sine,
den forlanger at dere ikke gjør den livet
vanskelig eller legger den hindringer i veien, slik at
den kan leve.»
«Fred!» sa de. «Leve?» Forlangte den ikke
mer? Kunde det være mulig at den ikke
forlangte noe annet!
Ingenting annet enn fred for seg og sine,
fastslo reven. For dyret var en stor herre, og
egentlig en god herre — når man visste å ta
det på den rette måten.
På den rette måten. På den rette måten! —
Og hvordan var så den rette måten?
«Å gjøre som den vil,» sa reven stille.
Dyrene satt lenge og grov i sanden. Haler
pisket, blikk søkte andres blikk og vek igjen.
Noen så på gnuen som hadde mistet maken sin.
«Og hva er det så den vil?» var det noen
som spurte.
Reven skottet opp, litt utålmodig nå. «Jeg har
jo sagt det,» sa den, «at vi skal gjøre som den
vil.» Uglen sa: «Vi kommer det ikke nærmere.»
Den gikk for å være vis før i tiden. Mange vilde
gjerne tro den var vis.
«Men vi da,» ble det spurt igjen. «Hva er
det vi skal gjøre?»
12
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
