Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Januari. N:r 1 - Johan Borgen: Dyret. Novell
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DYRET
«Har du ikke förstått det ennå,» sa reven og så
seg hånlig om, «vi skal jo gjøre som den vil!»
Da lo latterfuglen. De merket et sus i luften
og det ble mørkt der de satt. Da de så opp, så
de dyret folde sine vinger sammen og sette seg
på bakkekammen. Sand og grus raslet ut under
dens tunge hover. Klørne glitret hornaktig under
det tette skjelldekket og saksene strittet
forvent-ningsfullt ut i luften.
«Nå hva blir det til!» sa reven arrig og
kastet et sky blikk opp mot høyden. Latterfuglen
hevet seg på sine brede, korte vinger og ble vekk
bortover mot skogbrynet. «Vil dere gjøre som
dyret vil?» sa reven. «Skal jeg si det til den?»
Alle så på løven; den lå flat og slikket sine
sår, det så ut som den sov. «Ja, som den vil,»
var det noen som sa; det var kanskje ett av de
små dyrene, eller det var flere. Reven smøg seg
oppfor skrenten og satte seg tett inn til det store
dyret, slik at den kom helt i skyggen. Dyrene
så opp på den, øynene glitret av spent
forundring. Da raslet det i dyrets kropp, og atter hevet
det seg på sine mektige vinger mot himmelen,
slik at dalen de satt i kom til å ligge i mørke.
Dyrene lusket hver til sitt.
III
Den kvelden drepte dyret gnuens make og åt
deres barn under en busk ved flodens nedre
løp. Ungenes skrik fikk skogen til å skjelve
langs det stille vannløpet, hvor dyr trykket seg
bak trærne og fuglenes sang forstummet.
Himmelen var ren og rød, og i innsjøen vaket fisken,
slik at tynne bølger trillet stumt mot land.
Insekter summet.
Skogens vesener og de vide markers vevre
dyr dirret i stum redsel. Noen søkte reven i
dens bo, men den var ikke å finne, andre fant
seg hurtigst mulig sine huler og gjemmesteder
og stakk seg vekk så langt som råd var.
Neste natt satt dyret ved floden og nektet dem
å drikke av dens vann. «Hvis vann?» spurte
de: «Er ikke floden vår, er den ikke alles?»
«Den er min!» sa dyret. Det kalte på reven.
Den kom og sa:
«Siden århundrer tilbake tilhører floden dyret,
det er dyret som eier den og bredden og alt, og
trærne og steppen; den eier jorden vi går på
og vekstene vi lever av og regnet som faller og
skyene og himmelen.»
Dyrene snuste forundret. «Eier den oss også?»
var det noen som spurte. Reven lot det gå
videre. «Eier du også dyrene, herre?»
Reven kom tilbake til dyrene med senket
snute og sa: «Den eier dere også.»
«Og deg?» spurte noen.
Da så reven lur ut og taug. Dyrene så på den,
skremt; den lignet ikke andre dyr i skogene;
nå kunde de se det; den lignet halvt en hund
og litt på en ulv, men den var en rev i alle fall.
Det var noen som sa: «Rev, du har forrådt
oss!»
Da lo reven og ble vekk i krattet. Enkelte
syntes det så ut som den forsvant under vingene
på dyret. Men straks etter hevet det seg høyt
i luften, og da var reven vekk.
IV
Så lenge aspens blad hadde skjelvet i skogen
hadde der aldri vært en slik tid. Dyrene fant
sine gressganger avgnagd og sine bo plyndret,
tørsten plaget dem og de søkte andre veier til
floden for å drikke. Men døende dyrs jammer
fra breddene fortalte de andre hvordan det gikk.
Mange dyr søkte nordover, til ørkenen, og
segnet i sandet der. Andre sturet i sine huler
og under råtne trær som var fait. Der segnet
de selv til slutt. Ingen sang lød fra trærnes
topper mot kveld, for det var dyrets trær, og
de som gjemte seg der, skjulte seg så godt de
kunde og visste de levde av nåde. Selv de største
og farligste dyrene gikk tause omkring og ble
slunknere og slunknere for hver dag, og mattere
i pelsen. Bare reven var trinn og blank og satt
ved floden i mørkningen og lepjet i seg av dens
vann. Noen dyr sa: «Man skulde gjøre som
13
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
