Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Januari. N:r 1 - Johan Borgen: Dyret. Novell
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DYRET
«Hva er det, rev?» sa dyret og været mot alle
vinder. Det syntes det var en uro i luften og på
jorden.
«Ingen verdens ting, Deres Majestet,» sa reven
og slikket seg om munnen etter sin siste stek.
Dyret stakk ut den minste saksen og bet reven
i to; gullsløyfen ble liggende sammen med
svansen på den ene siden. Dyret spyttet resten
av reven ut, for revekjøtt er ramt. Så snudde
den seg til sjakalen for å spørre den. Men
sjakalen var allerede borte, den vilde finne
løven for å gi den et råd, tenkte den.
Plutselig ble himmelen mørk av tusen vingede
vesener, og med et tusenstemmig skratt kastet
fuglene seg ned over dyret og hakket etter
øynene på det. Dyret glefste med alle tre kj efter
og reiste seg langsomt for å ta mange ad gangen.
Men det var som selve skodden fødte fugl. De
styrtet som pilregn ut av alle himler med sine
skarpe skrik, og samtidig ble det leven på
bakken. Løve, los og leopard styrtet seg mot dyret
fra én kant, villkat og vesel boret seg inn
mellom piggene i ryggskjoldet fra en ånnen, ja
om det så var myggen så svermet den ned på den
fine nesehuden omkring de seks neseborene og
stakk sin bitre gift inn i dem så dyret måtte nyse.
Då kom også bjørnen hufsende fra øst. Med
et veldig byks satte den seg på halen til dyret
og tvang den ned. Det hjalp ikke alt det slo
og bakset for å slenge den av seg, bjørnen satt
fast og begynte å favne dyret med sine
for-ferdelige krefter. Dyret skrek.
Det var ikke mulig for det å tenke klart med
alle tre hodene på én gang. De vilde tenke alle
sammen, og det ene sa det og det andre det, og
på den måten kom det seg at dyret satte alle
bena i bevegelse i retning mot alle fire
verdenshjørner på en gang, og så forferdelig var kraften
i dens steg, at den holdt på å slite seg selv
i stykker ved det. Dette hadde dyret aldri tenkt
på før. Det hadde trodd at det alene kunde
mestre alle disse hoder og ben og all den
enorme kraft som det hadde brukt til å skremme
hele skogen med, men nå viste det seg at denne
kraften var for stor for et enkelt dyr. Det maktet
ikke lenger å samle det om noe bestemt men
kjempet med hver enkelt part av seg, som om
de var innbyrdes uenige.
Det var en forferdelig stund i skogen.
Jordbunden bevet, floden stanset sitt løp. Små og
store dyr, lemmer, svanser, fjær, ull og pels
hvirvlet i luften, blod sprøytet; skrik, stønn og
hyl fyllte rommet og fikk trærne til å skjelve.
Dyret kjempet som mange dyr på en gang, som
alle dyr, som en verden; og noen ganger så det
ut som det skulde knuse alt i sin grufulle velde.
Alt liv omkring den sloknet og ble dødt.
Men nytt liv kom til og inntok det gamles
plass, og dyret ble mer og mer forvirret i sine
mange hoder; det kunde slett ikke tenke mer og
visste ikke hva det selv gjorde da det hvirvlet
rundt sin egen akse i sin forferdende trang til
å utslette. Jorden bevet da det skrek, og vann
og vete ble til damp av ilden som stod fra dets
røde gap. Stein løsnet i uren og tordnet mot
dalbunden, trær brakk som pinner.
Til slutt lå dyret dødt på marken, bare sprellet
i krampe en og ånnen gang. Det var som en
dynge, en haug av alle de lemmer det hadde
vært sammensatt av, en levning av den kraft det
hadde rummet. Dyrene pustet lenge og spurte
hverandre: «Hva skal vi gjøre med det?»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
