Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Mars. N:r 3 - Per Vogt: Hans E. Kinck
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
PER VOGT
Hemmeligheten ved den Kinckske diktnings
tiltrekning blir da den evige vekslingen i
betydning, — snart diktes det om enkeltskjebner,
snart löftes meningen op mot det generelle.
Dette vekselspillet er tilstede bestandig og
gjör virkningen merkelig rik. Har noen dikter
vært historiker så er det Kinck, han er altid
ute efter å finne almengyldige drag, og
allermest optatt er han av begrepet folkesjæl, den
surdeigen som han i sine veldige historiske
visjoner så som den innerste forklaringen på
alle ting i folkenes skjebne. Folkesjælen er
hans egentlige domene som dikter. De to arter
folkesjæl han gransket og diktet om og gjorde
plastiske for enhver fölsom leser var den
norske og den italienske. Det er mötet
mellem nordisk og sydlandsk mentalitet som optar
hans diktersind mest, nordboens fryd-skjelvende
lykke ved kontakten med syden og den meget
intimere folkesjælsytringen som kommer frem
gjennem raseblandingen i Norditalia. Vesentlige
verker i hans produksjon behandler denne
tragisk-lyriske konflikten mellem nord og syd.
I siste instans får man i dette centrale motivet
öie på selve de biologiske forutsetningene for
vår eksistens. Et grandiost uttrykk for det samme
konfliktstoffet gir Kinck i sitt roman-hovedverk
«Sneskavlen brast» fra 1918/20 (nytt opplag
Aschehoug 1941), som skildrer to kulturers
möte i Norge, — vestlandsbonden og
embeds-mannen, men i virkeligheten to kulturer med
rötter av helt forskjellig art.
Slik krysser motivene i denne merkelige
dikters sind.
Men bak og under det hele flyter bestandig,
i hver bok, hver novelle, hvert skuespill, hver
essaysamling, hans egen smertelige erfaring
om kunst og liv. Alle bimotivene i diktningen
— lengselen, medfölelsen med dem som har
det ondt, de gamles erotiske besettelse —
altsammen får en vidunderlig klar og skarp
gjen-nemlysing av hans egen dypt illusjonslöse be-
fraktning av de tragiske konflikter i livet. Liv
er rått, natur er brutal. Fra den
overbevisningen kommer han til at det viktigste for
menneskene — som for folkene — er at
vitaliteten bevares. Og hvilken tragedie når lyst og
higen ikke fylles av nokk vitalitet! Har nokk
styrke, nokk opkomme i sindet! Her, mener
han, ligger livets virkelige tragedie.
Motivet finner han igjen i forholdet mann—
kvinne, i uoverensstemmelsen mellem dröm og
virkelighet som preger så mange nordiske sind,
videre i det nordiske menneskes higen efter lys
og varme og sol, — og endelig i dikterens
forhold til livets kaos. Kinck så livet bare som
råmateriale, som stoff, hvor det er kunstnerens
plikt å være rydningsmann. En virkelig
livs-bejaers opgave må da bli å skape kunst, og
kunst vil og må han skape så sandt han fatter
dette evig-tragiske ved alt liv. Slik som Kinck
selv. Kunst blir det eneste som kan skape orden
ut av kaos, omskape tragedie i harmonisk
tilværelse. Det er her, mener han, at sydlendingen
har det så uendelig meget lettere enn nordboen,
som har hele sitt gjenstridige, tvilende sind å
kjempe med för han i det hele tatt kan bestemme
sig til å gjöre en innsats. Tvilen, tvesynet i
sindet hemmer hele livsutfoldelsen, så tragedien
blir uundgåelig.
Denne opfatningen av det tragiske som
grunn-bestanddel av alt liv har jo Kinck felles med
mange diktere, og det synes ikke sökt når ett
navn ofte dukker op i ens bevissthet når en
lenge har lest Kinck: Shakespeare.
Med dette helhetssynet er det ikke underlig
at Kinck i estetisk henseende er barokkens
tals-mann. For barokken er tiden da rottrevlene til
det som skal komme festner sig, den er
mellemspillet hvor det skapes orden ut av det kaos
förfallet har styrtet alt ut i. Renessanse, mener
han, er förfall. Klassicisme er farlig; den er
nokk orden, men den er glatt, skjuler alt det
vitale, betegner egentlig en hvile periode. Men
barokken bærer i sitt vesen vitaliteten. Med
226
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
