- Project Runeberg -  Bonniers litterära magasin / Årgång XIII. 1944 /
389

(1932-1999)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maj. N:r 5 - Ronald Fangen: Om mit bibliotek og forskjellig annet

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

RONALD FANGEN

OM MIT BIBLIOTEK
OG FORSKJELLIG ANNET

Min første boksamling, som bl. a. inneholdt
et nokså komplet utvalg av nordisk lyrikk,
for-svant ut av mit hjem de første årene efterat jeg
blev gift. Det var Nils Kjær som en sen aften
forkynte den vise leveregel at «et piano skal
man stjele tangent for tangent», — og min
boksamling blev ribbet efter det prinsipp: bok
for bok. Vi bodde den gang i Oslo, venner kom
og gik, vi diskutterte naturligvis bøker og læste
vers, — og bøkene blev lånt, dels med, dels
uten vertens vidende og vilje. Som bekjent
kommer lånte bøker ikke tilbake. Da vi flyttet
fra Oslo, hvor vi aldrig siden har bodd fast,
var min første boksamling redusert med
adskillig over halvparten. Det gjorde jo flytningen
lettere, men mit hjerte var tungt.

Jeg møtte altså tidlig i mit liv det problem
som er alvorlig for enhver boksamler: skal man
låne bort bøker? For mange år siden besøkte
jeg en nu avdød ven som til sin dødsdag slet
med forrykende økonomiske vanskeligheter. Jeg
hadde aldrig været hjemme hos ham, — og blev
forbauset og imponert over å se at han hadde
et ganske stort og usædvanlig værdifullt
bibliotek. «Du har da klart å skaffe dig en fin
boksamling», sa jeg. Hvortil han med smilende
kynisme erklærte: «Ja. Og på en enkel og billig
måte. Jeg låner alle de bøker jeg kan
overkomme, leverer aldrig tilbake og låner aldrig
ut.» Hånden på hjertet: ingen blir virkelig

indignert over fremgangsmåten. Frekk og
naturligvis forkastelig, — det er så. Men så er det
altså dette at eiendomsretten blir ikke betragtet
som noe svært høitidelig i forbinnelse med
bøker. En mann som aldrig kunde tenke sig
å stjele et slips «låner» med frelst samvittighet
bøker — og beholder dem.

Boksamleren har vanskelig for å forsone sig
med denne forskjel på et slips og en bok. Han
betaler begge deler. Han kjøper forhåpentlig
sine slips med god smak. (Eller gjorde det da
de var til å opdrive.) Men han kan av gode
grunder ikke innforlive dem med sin åndelige
organisme. Ingen gjenstand kan bli et
menneskes eiendom på en så intim og mangfoldig
måte som bøker, — muligens unntatt malerier
og familiemøbler. De bøkene man har skaffet
sig og lest i forskjellige faser av sit liv er
virkelig på en organisk måte blit en del av en selv.
Å miste dem kan føles som noe henimot en
amputasjon. Jeg har følt det slik et par ganger.

For mit vedkommende har også den
praktiske omstendighet betydning at jeg bortset fra
den første Oslotiden bestandig har bodd på
landet, — og forhåpendig kommer til å gjøre
det i resten av mit liv. Det betyr at jeg ikke
kan stikke bort i et bibliotek og låne den boken
jeg aktuelt har bruk for. Jeg vet ikke hvor
mange dager av mit liv jeg tilsammenlagt har
kastet bort med å lete efter bøker som jeg vet

389

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:56:53 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/blm/1944/0405.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free