Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Juli-aug. N:r 6 - Johan Borgen: Lykke. Novell
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
JOHAN BORGEN
LYKKE
En gang om uken gikk gamle Lisa ned til
postkassen. Om vinteren, når det var skiföre,
rant hun ned på et par gamle ski som var ganske
flate i tuppene, men med möderne bindinger.
På föttene hadde hun stövlene til Jon, velsmurte,
store som skip, fulle av avispapir for at ikke de
skrumpne, små föttene skulde gå seg vill i
stor-stövlenes umåtelige rom. Når hun kom hufsende
ned tömmerveien, ridende på staven med stakken
i en sky etter seg, kunde hun ligne en trollkj
er-ring som för til Bloksberg.
Om hösten, i blöyta, når myrene stod under
vann, vadet hun veien i uformelige
gummi-stövler, hver av dem et loft for hennes stive
ben. Men sommerdags, når hun selv måtte finne
stien over nyslått eng, da trådte hun vevert på
myrenes halvt nedsunkne klopper og visste så
vel hvor hver av dem var å finne. Og når hun
kom ned til bygden i sine ganske små sko, tittet
folk ut av vinduene og sa: «Merkelig med Lisa,
hun holder seg like ung.» Da sendte de gjeme
ett av barna ut for å be henne inn på kaffe.
Hun tok imot innbydelse av et barn og kunde
håndtere bitte små barn med sine gamle hender.
Barna på sin side syntes det var et
underhol-dende tidsfördriv å la blikket synke inn i det
fine system av rynker som gjennomfuret Lisas
ansikt; det var som å lese på kartet. Månge
små barnefingre hadde kjent med forferdet
hen-rykkelse bortover hendenes blå årer, der de
hevet seg over den elfenbensgule hud, lik
fjell-kjeder med vide dalförer imellom.
Det hang tre postkasser der hvor bygdeveien
kom ned på hovedveien, en blå, en röd og en
gul. Gjerdet var forfalt for en menneskealder
siden, men staten vedlikeholdt de tre staurene
som postkassene var spikret på. Det var statens
staur.
Den gule postkassen var Lisas. Det hadde
stått et gårdsnavn på den med sort skrift en
gang, navnet på en liten plass höyt oppe i
marka, men det var utslitt for lenge siden. Det
gjorde ingenting. Postmannen visste hvilken var
hvilken av alle postkasser i bygden. Han var
gammel som dem, som Lisa.
Tre gånger i livet hadde det hendt Lisa noe
avgjörende. Det var da «Titanic» gikk under,
da Jon falt i krigen og da hun vant i
pengelotteriet. De to siste gangene hadde hun fått
meddelelsen i posten. Med «Titanic» hadde det
seg slik, at det kom en fremmedkar innom som
hadde en avis, og i den avisen stod det om
«Titanic». Lisa var ikke vant til aviser den
gang, og hun bodde ensom i marka da som nå.
Hun leste om kjempedamperen som gikk på et
isfjell långt ute på havet, og det gjorde et
over-veldende inntrykk på henne, et livsvarig
inn-trykk som ble et fast punkt i hennes tilværelse.
Alle verdens redsler som hun senere erfor måtte
sammenlignes med «Titanic», og ble igrunnen
små.
Det var den samme fremmedkaren som ble
far til Jon. Han var kommet over skogen, som
så månge för og siden, og hadde blitt natten
over, som månge i årenes löp. Han gikk tidlig
om morgenen, betalte for kaffen og sengen og
470
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
