Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - September. N:r 7 - Ronald Fangen: Okkupasjonserfaring og Wergelandarv
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RONALD FANGEN
mer til å resultere i stor diktning. Det er
kanske ikke så vanskelig å se den virkelighet vi
har levet i; det blir meget vanskeligere å tyde
den. Først når det er gjort får dikterne
be-vegelsesfrihet. Men det er allerede stort og
forjettende at situasjonen er blitt nettop slik;
det blaserte rutinegrep på virkeligheten skaper
aldrig stor diktning — selv om det gir artistisk
ferdighet lett spill; derimot er en ny
over-veldende virkelighetsoplevelse altid fruktbar.
Og når denne oplevelsen krever at dikteren selv
lever, er engagert — da blir ordet dyrt, det
gjen-vinder sin valør og får karakter av handling.
Det sker og må ske med visse mellemrum
i åndslivets historie; ellers råtner det. Men når
det sker får ordet sin hellige misjon; det spør
ikke efter konjunkturer og den gunstige vind; er
det bare fyldt, er det bare sant, da skal det seire.
«Fremad, ord, I sandheds helte», skrev
Wergeland. Og han skrev i det samme dikt om ordene
de stolteste linjer som noen dikter har skrevet:
Derför modige, I dverge!
Sandheds sag
6eirer kun i nederlag.
— Svenske Norgesvenner, bl. a. professor
Myrdal, har skrevet dystert om det kulturelle
vakuum som okkupasj onen må ha skapt i
Norge. Naturligvis har vi mistet meget som nu
må gjenoprettes og innhentes. Men jeg tror
ikke at okkupasj onsårenes kulturelle fasit blir
negativ. Jeg tror den negative regnskapspost
rikelig blir opveiet av centralt eksistensielle
erfaringer. Det er ingensomhelst grund til å
rose sig av dem; hverken ordets folk i
sær-deleshet eller det norske folk i sin
alminne-lighet har inntatt noen annen holdning enn
den nødvendige, den uundgåelige — hvis vi
vilde leve. Vi har stått i en tragisk og
pine-fuld tvangssituasjon. Det var oprørende, men
det var ikke unyttig. De verdier det har gitt
os er en gåve av lidelse som vi måtte klare
å komme igjennem; det er sannheten — om
det vekker aldrig så stor forakt hos dem
som i dette ser utslag av «kristen
lidandemystik» og cmedeltidsaktig neuros». At disse
erfaringer er beseglet av martyrdiktere med
deres liv, gjør dem ikke mindre dyrebare
for os.
578
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
