Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Odd Eidem: Brev fra Norge. Dikteren og krigen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BREV FRA NORGE
avfødte en merkelig og egeniartet diktning i
første omgång. Jeg tror det henger sammen
med at det nordiske gemytt som regel ikke har
forte kunstneriske reaksjoner når det gjelder
«det aktuelle». Lyrikerne står naturligvis for
seg selv. Krigslyrikken er norsk diktnings
triumf. Vi er stolte av den, og vi innrømmer
det. Men det må samtidig slå enhver
iakttager av vår nordiske prosalitteratur, at f. eks.
engelskmennene og russerne her står i et
ganske annet funksjonelt forholdtil det aktuelle
stoff enn vi. Jeg tror f. eks. at tilsvarende
glimrende hurtigmalerier som Gorbåtovs «De
ubøyelige» og Knights «This Above All» er
nesten utenkelig i Norden» Vår åndelige
for-døyelsesprosess er for inmviklet; for å si det
udelikat må vi åpenbart som kua la maten
passere månge maver før den gir kraft til
kroppen. Det skal imidlertid samtidig
inn-rømmes at en norsk leser har meget vanskelig
for å bedømme prosaforfatternes krigsromaner.
Han kjenner nemlig stoffet like godt på
for-hånd som forfatteren selv, han har opplevd det
meste. Vi har de samme erfaringer alle
sammen. Gjør forfatteren en «feil» i handlingen,
i en karakteristikk, i en enkelt episode, sitter
leseren og arresterer ham og dermed er alle
vesentlige forutsetninger for kunstnerisk kontakt
fjernet. Det er karakteristisk at det i disse års
diktning egentlig ikke fins et eneste akseptabelt
og overbevisende bilde av en tysk motstander.
Jeg har skrevet det før og jeg vil gjenta det
her — det er i det hele tatt et spørsmål om
hvorvidt en vanlig nordmann er i den sjelelige
forfatning at han kan få en befriende
kunstnerisk opplevelse i forbinnelse med en krigstid
som han nettopp har levd seg gjennom med
nød og neppe. Det er derför meget mulig at en
vanlig norsk okkupasjonsroman vil bli
vesent-lig anderledes bedømt f. eks. i Sverige og
HoËand erm hjemme i Norge. Det er
imidlertid tydelig — og man ser det slik eller slik —
TARJEI VESAAS
at angelsakserne og slaverne er vesentlig
dyk-tigere fagfolk når det gjelder det rent
konstruktive ved en «aktuell» roman.
Norske diktere duer neppe som realister
eller naturalister i disse ords mest nakne
förstånd. Det er en garnmel iakttagelse, og den
er blitt mere enn bekreftet etter de fem årene.
Det er påfallende at de äller fleste norske
okkupasjonsforfattere har gjort bruk av en
naturalistisk fortellerteknikk. De har ennå ikke
greidd å heve seg over stoffet og gi det den
nye virkelighet som er kunstens vesen. Dette
henger blant annet sammen med at
romanfor-fatterne ikke har sterke åndelige tradisjoner
når det gjelder det umiddelbare forhold til et
politisk staff. Man skal f. eks. ha meget
vanskelig for å peke på så månge norske romaner i de
siste tredve—førti år som i det hele tatt har
behandlet et «dagsaktuelt» emne. Av den
for-rige verdenskrig fins det nesten ikke spor i
norsk diktning i det hele tatt. De siste fem
årene betyr derför en slags litteraturhistorisk
revolusjon i Norge. Praktisk talt alle har nemlig
3 BLM 1946 ii
129
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
