Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Juli—aug. N:r 6 - Odd Eidem: Ved Ronald Fangens død
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
VED RONALD FANGENS DØD
sjonen var i Norge den radikale studentgruppen
«Mot Dag» hvor man bl. a. finner dikterne
Arnulf Øverland, Sigurd Hoel og Helge Krog.
Norsk idédebatt ble meget preget av konflikten
mellom «Vor Verden» og «Mot Dag».
Ihvert-fall i begynnelsen av 20-årene.
I denne kampen kom Ronald Fangen
etter-hvert til å stå nokså alene. Det vil si: til slutt
sto han helt alene. Et lignende fenomen er
vist-nok ukjent f. eks. i Sverige. Når det er tale om
radikale og konservative livssyn, har svensker
og dansker livskraftige stridsmenn for begge
deler. Det er en bestemt slags spenning i
åndslivet som er ukjent i Norge. Det er i en viss
forstand større rumslighet. Hoel, Øverland og
Krog hadde i den første mellomkrigstiden
— utenom nettopp Ronald Fangen — ingen
representativ motstander. Til gjengjeld hadde
de tre meget livskraftige og høyt opplyste
«til-hengere». — Jeg kjenner ikke navnet på noen
som sto bak Ronald Fangen. Tilhengere hadde
han vel, men det ble ikke dype spor i sanden
der de gikk.
De ideologiske stridighetene var naturligvis
også en personlig temperamentssak. Og her
rører vi også ved et rent litterært forhold. —
Hvorfor nettopp «litterært»? — La meg si det
sånn: Ronald Fangen var ikke født som artist.
Han avskydde det nakne artisteri i en hver
form. Som alle mensker med utpreget
helhetssyn — og akkurat på dette punktet ligner han
kommunistene — forfulgte han sine litterære
og menskelige mål med alle slags midler. Han
satte seg gladelig ut over en streng
komposi-sjonell form, han kunne prestere setninger
länge som syv vonde år. Man vil f. eks. i
«Man-nen som elsket rettferdigheten» finné en
mile-bred epilog etter at handlingen har nådd
kli-maks. Det var akkurat som i hans forhold til
medmensker. Han visste ikke hva «beregning»
var. Han kunne utlevere seg i blåeste naivitet,
han trodde så godt om medmensker, både om
hedersmenn og kjeltringer, at det ofte virket
likefrem forferdende. Hans bukett av tilfeldig
bekjente var høyst selsomt satt sammen, de var
alle etter hans påstand jordens mest enestående
vesener. Det eksisterte under krigen ofte ingen
mere lett-troende radiolytter enn han. Til andre
tider kunne han gi en blendende klar analyse
av «situasjonen». Nettopp denne kloke mannens
optimisme betydde meget for hans nærmeste
krets under krigen, skjønt ingen var blind for
at radioagitatorene kunne narre ham til å tro
på de selsomste ting. — Han blottet seg alltid
så betingelsesløst at det ofte var for lett å være
hans motstander ...
Vi har ovenfor på forskjellige måter rørt ved
Ronald Fangens forhold til den såkaldte
in-dividualisme. Han var neppe en så anarkistisk
forfekter av enkeltindividets rettigheter som
enkelte av hans beundrere vil ha det til. Hans
religiøse helhetssyn tillot det ikke, han satte
meget bestemte skranker for enkeltindividets
ufoldelsesrett. Man har her en av
hemmelig-hetene ved at han f. eks. aldri helt følte seg
i slekt med Torgny Segerstedts ekstreme
indivi-dualisme. I sine romaner beskrev han aldri
mensker fordi de i og for seg var
«interes-sante». Menskeskildringen ble alltid underlagt
en meget bestemt og avgrenset problemstilling.
Denne spesielle form for avgrensning var
vist-nok en av hans få former for bevisst artistisk
beregning. Ronald Fangen valgte heller aldri et
susjett fordi det var «fengslende». Som
menske-skildrer står han også derför på dette punktet
i skarp motsetning til analytikerforfatternes
gnistrende artisteri og formsikkerhet.
Ronald Fangen oppfattet seg først og fremst
som en tidskommentator. — Han var det også.
Men det er altså sant: det skadet hans
litterære form. Han visste det selv. Hans
skikkelses-skapende evne i enkelte romaner er riktignok
meget sterk. Jeg tror det skal være vanskelig
— i mellomkrigstidens norske diktning — å
finné tydeligere skikkelser enn rektor Røiter og
489
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
