Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Juli—aug. N:r 6 - Odd Eidem: Ved Ronald Fangens død
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
VED RONALD FANGENS DØD
Og nettopp i Norge henger ringakten sammen
med en annen ting, og denne ringakt er sant
å si meget förståelig: norsk protestantisk
kristendom har gitt påfallende få verdifulle
bidrag til den såkaldte verdslige åndskultur.
Den har hverken imponert eller forarget. Den
har vært likegyldig. Den har levd isolert. Dens
pietisme har vært grå som en høstdag, og dens
ypperste menn har manglet fantasi og
alminde-lig europeisk kulturbevissthet. Har de hatt noen,
har man merket lite til dem. Man støter derför
på den kuriositet at i norske romaner spiller
presten ofte skurkens eller idiotens rolle. I norsk
kulturdebatt er det vanlig — og naturlig —
at man identifiserer en «kristen» mann med et
slags merkelig, lavkirkelig individ: han
om-fatter denne verden med et primitivt hat og
blir derför ikke regnet som meningsberettiget
i dagens debatt hvis han oppløfter røsten.
Ronald Fangen har imidlertid tilført denne
åndssnevre kultur helt vesensnye momenter.
Men det ble hans skjebne at folk av gammel
vane slo ham sammen med representantene for
den vanlige norske kristenkultur. Man ventet
simpelthen ikke å finne dimensjoner hos en
mann fra det hold, og slett ikke de usedvanlige
dimensjoner Ronald Fangen hadde. Landsbyens
lov var eneherskende, man tåler ikke den mann
som tåler nabolagets dialekt. Det gikk omtrent
som med bakerens Erna: hos henne kjøper vi
ikke boller mer! Av norske litterater ble
følge-lig Ronald Fangen satt på legpredikantens lave
nivå. Hvordan det var mulig å plasere et så
høystående og inspirerende skrift som f. eks.
«Kristendommen og vår tid» på dette nivå, må
antagelig tilskrives kulturdebattens hissige tone
i de siste dagene før krigen brøt ut i Norge.
Jeg må riktignok innirømme at det ofte er meget
vanskel ig å være «enig» i Ronald Fangens
synspunkter —■ utgangspunktet f. eks. for hans
politiske resonnementer er etter mitt skjønn ganske
forfeilet — men på den annen side har de et
liv som virker som en eneste lysende
inspirasjon — fordi det opprinmelige og ekte alltid
inispirerer! Han gjorde et så uforglemmelig
inntrykk nettopp på grunn av sin ekthet. Det
strømmet en ustanselig livsglede fra ham. Man
vil i hans siste BLM-artikkel finne alt som var
karakteristisk for ham: heftighet, lærdom,
förargelse, begeistring — og så hans
karakteris-tiske egenskap: de store, lidenskapelige, ikke
alltid gjennomreflekterte påstander som hisser
til motsigelse eller varm tilslutning. I alle fall
bringer de liv til leseren,skjønt det ikke sjelden
går i den motsatte retning av hva forfatteren
vil. Men hvor månge gidder man i det hele tätt
å motsi ? Ban var minst av alt likegyldig, bl. a.
hans litterære og filosofiske viten var jo helt
uten om det alminnelige. Det skal ikke glemmes
at han var en av dem som mest effektivt
for-beredte den antinazistiske kampen i
Skandi-navia, bl. a. fordi han hadde et helt annet
publikum enn de radikale skribentene og
yrkes-politikerne. Hans virksomhet var også rnere
i pakt med de folkelige trå disjoner. — Det er
karakteristisk at hans litterære virksomhet fant
rik resonnans f. eks. i Sverige og Danmark
hvor kristelige åndstradisj oner er respektert —
også blandt dem som bekjemper dem.
Hans siste samfunnsbedrift er altså denne:
han er den første og hittil eneste lutheraner
som har skapt grunnlaget for en ny slags
åndstradisj ön i Norge. — Det må riktignok sis at
det er få tegn som tyder på at han i nærmeste
fremtid får noen representativ etterfølger.
Ronald Fangen hørte til disse meget sjeldne
mensker hvor alle piler peker i samme retning.
Hans evne til å trekke de store perspektiver var
åtskillig større enn hos de fleste. Hans
menske-lige rumslighet var så vidtfavnende som man
bare møter den hos de store ånder.
Vi har mistet meget.
491
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
