Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Odd Eidem: Brev fra Norge. Kulturdebatt og ny diktning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ODD EIDEM
BREV FRA NORGE
Kulturdebatt og ny diktning
For å gi en slags översikt over den uklare
litterære situasjonen i Norge, er det nødvendig
å si noen ord om den såkalte «kulturdebatten».
–-Naturligvis. Nordmennene debat-
terer.
Ja jeg hører innvendingene. For hva har vel
debattene med diktningen å gjøre?
Ikke så lite. I Norge betyr de noen gånger
alt. Det er tradisjon.
Nå har riktignok aldri et skrivende menske
debattert seg inn i diktningens tempel. Ikke en
gang inn i templets forgård. Og likevel er det
ikke så rent gält å hevde at de kulturelle
kam-pene, de kulturpolitiske diskusjonene og de rent
politiske oppgjørene sannsynligvis om noen år
finner dikteriske uttrykk.
Hos noen vekker det faktisk større opphisselse
at en kjent dikter skifter livsanskuelse enn at
amerikanerne eksperimenterer med
atombomber i Stillehavet.
I løpet av krigstiden har månge av dikterne
forandret seg. For øyeblikket skjer det tydelige
forandringer i «det litterære Norge».
Debatter–-
Når nordmenn så ofte får høre at det er liten
bredde og rumslighet i norsk kulturliv, er det ikke
månge som innrømmer at påstanden er riktig.
Landets åndsliv har blandt annet den
eien-dommelighet at det nesten bare kjenner
så-kaldte radikale tradisjoner.
Men når et lands åndsliv så tydelig preges
av én slags tradisjon, har folk naturligvis lov
til å snakke om ensidighet. Om denne
ensidigheten er det da å si at den både er en styrke
og en svakhet. En styrke forsåvidt som alle
kreftene i landet drar i én retning. En svakhet
forsåvidt som miljøet blir snevert.
Det har ihvertfall vært sånn i «nyere tid».
Både i det akademiske og det litterære livet er
det påfallende at åndsarbeiderne savner nesten
en hver förbindelse med klassisk hellensk og
romersk tenkning. Grunnen er naturligvis at
dette samfunnet er «ungt». De klassiske
stu-diene har i det siste århundre bare spilt en liten
birolle i universitetslivet.
Også av denne grunn står
gjennomsnitts-nordmannen nokså fremmed överför meget av
verdens øvrige kulturliv. Det gjelder både nyere
og eldre tiders åndsytelser. Lyrikerne f. eks. er
ikke istånd til å hente sine bilder fra fjerne
tider. Meget av Goethes og Wergelands
diktning er av samme årsaker direkte uforstålig ■—
selv for relativt dyktige filologer. De skjønner
ikke det «klassiske» billedspråket. Manglen
på klassisk akademisk skolering —- på bred
åndshistorisk skolering i det hele tatt —
er kanskje særlig påfallende i den litterære
kritikk. Kritikernes styrke ligger i det
polemiske og i evnen til paradoksal formulering.
Om dette egentlig er en kritikerdyd, er en
annen sak.
143
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
