Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Februari. N:r 2 - Odd Eidem: Brev fra Norge. Kulturdebatt og ny diktning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BREV FRA NORGE
Hans utgångspunkt er dette: hvordan går
det til at de høyt siviliserte skandinavere ikke
reagerer noe større ved at vi i Norden har
inn-ført dødsstraffen igjen? — Meget dramatisk
setter han de to symbolske skikkelsene Døden
og Dommeren opp mot hverandre. «Hva dette
angår: Å henrette et menneske, så er også dette
lettere sagt enn gjort. Dommeren sier det, men
Bøddelen, han skal gjøre det.»
Brynildsen drøfter nå problemet såvel fra
Dommerens som fra Bøddelens synspunkt. Er
det — etisk sett — under noen omstendighet
forsvarlig å ta et annet menskes liv? Har
dommeren et eneste holdbart argument når han
överlåter den dømte til bøddelen?
«Dommen til døden» vekker sterke protester.
Men dens verdi som litteratur og som renslig
debattinnlegg er hevet over en hver tvil.
Den allsidige og originale kulturskribent Nic.
Stäng — medarbeider i «Arbeiderbladet» —
har prøvd å stille en litterær prognose i sin
siste bok som karakteristisk nok heter
«Tid-skifte». Stäng analyserer «tidsånden» i möderne
maleri og diktning. Av vesentlig interesse er
det avsnitt som omhandler
mellomkrigsgenera-sjonens norske diktere — norsk litterær kritikk
beskjeftiger seg i det hele tatt mer og mer med
perioden mellom de to verdenskrigene. Ikke
sjelden minner debattinnleggene om«oppgjør».
Stäng har levd i omtrent det samme litterære
og politiske miljø som Sigurd Hoel. Selv om
Hoel har betydd mere for den möderne norske
roman enn de fleste andre, sier Stäng, kan en
si at det er en fare at en forfätter er «alt for
klok» og at «han har hele sitt kritiske apparat
i orden». Hoel-typen, mener Stäng, har på
grunn av sitt intellekt mistet den opprinnelige
evnen til å fabulere — han kan virke kald.
«For meg,» sier Stäng, «står han idag som et
eksempel på hvorledes et stort talent ikke får
utvikle seg på grunn av miljøets fattigdom og
sin bundethet til strøminger i tiden.»
Som så månge andre — som f. eks. Sigurd
Hoel selv — pirlcer altså også Nic. Stäng ved
gamle gudebilder. Men heller ikke han er klar i
konklusjonene. Aksel Sandemose har f.eks. fart
løs på ham med et veldig raseri fordi Stäng
tåler med dobbelt tunge. På et vesentlig punkt
er han imidlertid helt klar: han mener at
frem-tidens diktning og kunst kommer til å finne
nye former fordi kollektiviseringen av
samfunnet stadig griper mere og mere om seg.
Stäng er ikke redd for at de store individuelle
kunstprestasjoner vil forsvinne av den grunn.
«Kollektivet» betyr ikke død. Enhver som har
opplevd bysantinsk kunst eller gotisk katedral,
vil vite det, heter det i konklusjonen.
Essayisten Per Vogt har helt andre
utgångspunkter og konklus joner. I sin siste bok
«Ten-denser mot tiden» leverer Vogt et energisk
forsvar for den generasjon han selv tilhører. Han
forsvarer Hoel-mennene, skjønt hans eget
utgångspunkt er «liberalt-konservativt». (Jeg har
ikke noe annet uttrykk.) Boken inneholder
for-uten «portretter» av samtidige diktere også
kulturessays hvor forfatteren ofte behandler
mellomkrigsgenerasjonens «negativisme» og
«kulde». Et sted konkluderer han med å
kon-statere: «De innrømmer en negativisme, men
hevder at den har gjort nytte.» Også på andre
steder i boken streifer Vogt inn på
«desillu-sj oneringens» problemer. Her er hans
synspunkter meget fruktbare som
diskusjonsgrunn-lag.
Et aktuelt og tidstypisk debattinnlegg er
også nettopp levert av slåsskjempen i norsk
litteratur: Hans Heiberg. Og med dette
inniegget er vi kommet over i skjønnlitteraturen.
I det sterkt polemiske skuespillet
«Minne-festen» forteller Heiberg om en angivelig død
Tysklandsfange som plutselig dukker opp den
dagen han skal minnes som martyr. Han vekker
forferdelse.
Forferdelse?
Ja: fordi idealet fra krigstiden kommer igjen
som spøkelse.
147
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
