Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - April. N:r 4 - Odd Eidem: Brev fra Norge. Kvantitet og kvalitet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BREV FRA NORGE
Sin gamle avis Dagbladet har han forlatt.
Det er tydelig at han på månge måter føler seg
tiltrukket av kommunismen. I tåler og artikler
har han gjort seg bemerket ved hissige utfall
mot Franco-regimet. Överfor Arthur Koestler
har han som nevnt i siste Norges-brev stilt seg
avvisende. Han har til gjengjeld vært levende
opptatt av Nordahl Grieg som han har gitt ut
en bok om. Han har også skrevet den beste
boken fra Grini-tiden. Nylig har han også gitt
ut en bok om den radikale maleren Reidar
Aulie. Alt dette er kommet i løpet av kort
tid. — Dessuten står han nå også som direktør
for et nystartet radikalt forlag.
Og i høst var det romanen
«Kjærlighets-stien». Folk var spent på den, men den ble en
skuffelse for den norske kritikken. Kunstnerisk
er det tydelig at romanen faller mellom to
stoler. Forfatteren preker samfunnsopprør og
han advarer mot ny-nazistiske tendenser. Men
den form han bruker, er så meget i slekt med
hans gamle petitstil at den ikke blir et
vel-lykket uttrykk for det store, samlende; for den
monumentalitet som han tilsikter. Hvorfor?
Fordi en lang «petit» er en selvmotsigelse.
Det er altså fremdeles den delikate, artistiske
behandlingen som er iøynefallende hos Johan
Borgen. Han forteller om en alminnelig norsk
småby. Om store og små hyklere av begge
kjønn. Nådeløse lysstråler glir over de
for-skjellige mensketypene. Forfatterens form er
kåserende og kommenterende, småpludrende
og tilsynelalende elskverdig. For det er
hen-sikten å ramme de jevne hverdagsmenskene:
der har vi den latterlige speiderføreren. En dag
kan nye nazistiske førere utnytte hans
disiplin-galskap. Og der har vi den fårete presten! Og
der de sladdersyke, de sadistiske kjerringer!
Nye demagoger kan en dag få bruk for dem!
Johan Borgens underfundige kåserende form
strekker ikke til överför en så stort planlagt
roman som «Kjærlighetsstien». Det blir mere
idyll enn satire. Forfatteren utleverer per-
sonene, istedetfor at personene utleverer seg
selv.
I Borgens siste skuespill som kalles
«Akva-riet», legger en merke til den sikre
detaljbehandlingen enda en gang, men her kommer
det til et nytt moment: til tross for den
tyde-lige tendensen i stykket er det så fylt med
uklare bimotiver at helheten på ny blir
for-styrret. Skuespillet er lagt til et kunstnermiljø:
en ung mann har gjenskapt krigens redsler
på lerretet. Men av disse redslene er det jo
også blitt «kunst», og maleriene virker
tiltrek-kende på kunstspekulanter og penge-haier. Har
en kunstner lov til å ta imot understøttelse av
et samfunn som han samtidig anklager?
Para-doksalt spør Borgen: eier han den kunst som
han selv har skapt?
Problemet er altså vesentlig. I enkeltscenene
viser Borgen igjen den gamle sikkerheten. Men
alle de nydelige detalj ene faller ved nærmere
undersøkelse fra hverandre, som våt sand når
den tørrer. Dels på grunn av uklar symbolikk,
dels fordi en savner den dramatiske
monumentalitet som også dette susj ettet krever. — De
samme opprørs-stemninger støter en ustanselig
på i en rekke radioskuespill som finnes trykt
i boken «Akvariet» — det var Nordahl Griegs
hånlige benevnelse på lille Oslos
«kunstner-miljø». I disse hørespillene finner imidlertid
Johan Borgen et heldig uttrykk for sin rike
og urolige begavelse. Den fine detalj brodering
kommer til sin rett, hørespill er nødvendigvis
nokså korte. Johan Borgen er i det hele tatt
den eneste norske forfatter som med ubetinget
hell har eksperimentert med denne kunstform.
Kommer en så til Ronald Fangens roman
«Presten», er det selvinnlysende at hans bok
ligger i et ganske annet plan enn Borgens siste
bøker. En «sammenligning» er ut fra et hvert
synspunkt ganske meningsløs.
Men også i Fangens tilfelle er det åpenbart
at han ikke fant fullverdig kunstnerisk
inn-trykk for det som sprengte på. En etsende
339
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
