Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - April. N:r 4 - Odd Eidem: Brev fra Norge. Kvantitet og kvalitet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BREV FRA NORGE
Romanen er nærmest en samling noveller
som alle kretser omkring det samme
grunn-motivet: en av Quislings hirdgutter blir dradd
opp av sjøen. Han er likvidert — fordi han
var angiver.
Bang-Hansen stiller det vesentlige
spørs-målet:
Hvordan går det til at en ung gutt kan drives
til hirdmannens avsindige förbrytelser? Hvem
er det som har ansvaret for at et ungt menske
ødelegges? Det er oss alle! Det er guttens
lærer. Det er piken som skuffet ham. Det er
skolekamerater. Det er damen som han leide
værelse hos. En eller annen gang har vi truffet
et menske som senere skeiet ut. Alle har gitt
ham hvert sitt lille nederlag. Dråpene blir til
bekker, bekkene til en elv som kaster stymperen
utfor fossen.
Odd Bang-Hansen har naturligvis avsky for
angiveren. Men han spør: hvordan skal vi
stelle oss som mensker for å unngå angivere
en annen gang?
Dette vesentlige innholdet har forfatteren
gitt en uhyre sikker artistisk form, han er
kresen i hver detalj. Det sterke pulsslaget i
boken merkes blandt annet så tydelig fordi
Bang-Hansen har greidd å skjære vekk alt
skjemmende dødkjøtt. Selve den sikre
detalj-kunsten tyder på at novellen eller
filmmanuskriptet eller kanskje også radioskuespillet kan
bli områder hvor han vil kunne tumle seg.
I alle fall har han meget å gi. Og det er så
velgjørende overensstemmelse mellom innhold
og form!
Tarjei Vesaas’ roman heter «Bleikeplassen».
I en viss forstand er han inne på de samme
mensklige problemer som Bang-Hansen —
eller Lars Ahlin. I novellen «Inga ögon väntar
mig» er den unge svenske dikteren opptatt av
dette: en gammel mann oppdager at han ikke
betyr og ikke har betydd det minste for noen
av sine medmensker. Han fylles av en
bitterhet — som kanskje ville gjort ham til hirdgutt
hvis han hadde vært yngre. Tarjei Vesaas’
be-handler omtrent det samme i romanform. En
kveld står det skrevet med kritt på husveggen:
JOHAN TÄNDER HAR INGEN
BRYDD SEG OM
Mannen blir grepet av panikk. Den
van-vittige teksten driver ham til undergång. Dette
blir hans dom: jeg har aldri betydd noe for
noen. Hvorfor skal jeg leve? Hvordan skal et
menske leve for å oppleve fellesskap med
andre?
Tarjei Vesaas’ evne til å skape stemning
rundt sine skikkelser er slående denne gängen
også. Som så ofte eliers föregår handlingen
hele tiden på grensen mellom drøm og
virke-lighet — ofte med nifs symbolikk i detaljene.
«Bleikeplassen» skjemmes for en del av at
slutt-partiene virker noe konstruert. Problemene
som reises tidlig i boken, er så fyldestgjørende
i seg selv at hverken leseren eller dikteren
nesten har hatt behov for en slutt. Men en
roman skal jo også ha et punktum. I dette
til-felle har dikteren vært i villrede hvor han
skulle plasere det.
Og så til slutt: den som vil lese en stillferdig,
klok og veltruffen skildring av möderne
intellektuelt kvinnemiljø i Norge, bør anskaffe seg
«Den hvite poppelen» av Edith Øberg. Det
er en stimulerende, dyktig skrevet Oslo-roman,
redelig i hver detalj.
I likhet med Ronald Fangen er også SlGURD
Christiansen opptatt av et historisk emne. Det
er et drama i ti bilder: «Alexander Paulovitsj».
Legenden vil som kjent ha det til at Alexander
den første ikke døde som tsar, men trakk seg
tilbake som eremitt i Sibirias ødemarker. Det
er nettopp denne legenden som har inspirert
dikteren.
Sigurd Christiansens drama får en også til
å gruble over formproblemer. I likhet med
99 % av de norske dramatikere gjør han bruk
341
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
