Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - September. N:r 7 - Från bokhyllan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRÅN BOKHYLLAN
ingen opprivende refleksjoner. Minnet og
gjen-kjennelsen kommer seilende inn i hans
bevisst-het uten påtrykk når sinnet er mottakelig for
stemninger. I slike lykkelige øyeblikk skal det
bare en ytre stimulus til for å sette det hele
i gang. — Han husker eventyrtimene —
slåss-kampene i skolegården, vandringene om våren
sammen med botanikklæreren. — Og han
förlåter vinduet og minnet og går ut i vinternatten
igjen — med en vemodig liten latter kimende
i seg — for det er —
Evig, evig långt fra jul
med små røde lys i staken
til den tiden man blir gul
av en smørblomst under haken.
Slike små øyeblikk må ha vært de lykkeligste
i Olaf Bulls liv. For ham som stadig kjempet
for å holde sekundet fast, må det ha vært til
uendelig ro en gang i blandt å kunne oppleve
at fortiden kommer til en — uoppfordret —
fordringsløs, — kommer tilbake bare for å
vise seg i sin gulrøde glans. Og sammen med
minnet kommer også samfølelsen — den trygge
fornemmelse at en ikke er den eneste beboer
av denne ensomme jord. — Men før eller
senere kommer Olaf Bull alltid tilbake fra sitt
samvær med fortiden — tilbake til suset fra
stenen som faller — og tilbake til ensomheten.
Den pinefulle heftighet, den intensitet med
hvilken han åpnet seg for livet og tiden —
måtte gjøre ham ensom.
Olaf Bull forble alltid en bymenneske. Han
elsket Oslo med dens hårde gater og tränge
himmel. Og når han kom i kontakt med
naturen, var det alltid som bymenneske.
Natur-stemningen gikk ikke umiddelbart inn i ham.
Refleksjonen står beständig ferdig og förlänger
prøvelse og kontroll, og da setter beständig
oppløsningens sårhet og vemod sitt stempel på
hans billede.
— ser jeg et bjerketre, som spiler sine nerver,
det høye brus av trette, triste grener.
Det er intet paradoks å si at omtrent hele Olaf
Bulls dikterproduksjon er tidløs. De dikt som
behandler tidsproblemer i vanlig forstand er
hans svakeste, mens de som er sprunget direkte
eller indirekte ut av tidsfornemmelsen er skrevet
med hans eget hjerteblod. —
Dette skulle kanskje være nok til å gi et
kort glimt av en innadvendt norsk dikter. Vel
kan det være at norske diktere ikke alltid har
hatt den rette grobunn til å kunne kultivere
sin kontemplasjon — de fleste har vel drevet
journalistisk virksomhet som levevei ved siden
av sin diktning. — Men så kan i hvert fall
Olaf Bull vise oss, at der hvor det er et
opp-komme av følsomhet og indre liv — der kan
vi finne de vakreste blomster — enten de
blomstrer i smerte eller fryd.
For å gi et billede av Olaf Bull i hans sårhet
og skjønnhet, hans bitre kamp med tidsf
ornemmelsen og hans lille angstfylte håp at livet
engång vil komme tilbake til ham i minnet
—-for å vise dette, siterer jeg det uforlignelige
lille dikt som heter «Alene».
Der suser ned en kveld på jorden
derude i den mørke vår;
en aften vandrer gjennom våren
så mild, umælende og sår —,
og fylt av sus fra aftenrøder
slår inn gardinets lille seil,
— og der er lys, en nellik gløder,
og stuen flykter i mit speil.
Den lille aften föran lampen
med nelliken i vårgrønn lind
og trevlerne fra pipedampen
og fattigdom og mager kind —
den ungdomsstemning, dyp og stille
som jeg i aften eier givet,
og lever, håbende mot andet
skal engång demre ångst i livet —
Engång i fremtidssorte nætter
skal stille längs mit lys sig skynde
en nellikskjær -— og løv, som sprætter
i håbets bitre unge ynde, —
den skal ei være til å bribe,
den fryvils lille sommerving;
den slukner i et streif, en stibe
med bud om alt og ingenting.
Men der er deri ingen lære,
og ingen Panacé man har —
i det man er, der må man være;
man kan ei være føre var
med det å ånde og å leve
av all sin kraft i livets strøm
for så engång i ångst å bæve,
og gribe vissen mot en drøm!
Terje Stigen
523
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
