- Project Runeberg -  Bonniers litterära magasin / Årgång XVIII. 1949 /
372

(1932-1999)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Like | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maj—juni. N:r 5 - Carl Keilhau: Norsk lyrikk etter krigen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

CARL KEILHAU

er tegn som tyder på at norsk lyrikk har gått
inn i en brytningstid, og det har derför spesiell
interesse å ta et overblikk akkurat nå.

Noen skiller seg ut. Fra hva?

Hölder vi oss til hovedmassen, hovedlinjen,
så har norsk lyrikk gjennom årene vært
karakterisert ved umiddelbarhet, noe i beste forstand
naivt. Diktene har kommet mer fra hjertet enn
hjernen, for å si det slik. De har med
forkjærlighet beskrevet og hentet bilder fra norsk
natur, fulgt dens kraftige linjer; ofte er en
monumental virkning tilstrebet. Lik naturen
har stemningen beveget seg mellom skarpe
motsetninger; til naturens storm og stille, fjell
og dal, sommer og vinter svarer diktets lys
og mörke, håp og mismot — med håpet som
det sterkeste, optimismen som det
dominerende. Viktig er det å fremheve motsetningen
rett-urett, et tema som har fått særlig bred
plass innen diktningen i et land hvor moralske
problemer opptar sinnene så sterkt. Uten
sammenligning meget sterkere enn de estetiske.

Krigs- og okkupasjonstiden 1940—45 måtte
i förste omgang naturlig forsterke disse
tendensene. En bölge av patriotisme gikk over
landet og fant uttrykk i sang. På den åndelige
front så de norske dikterne seg som stridsmenn
i en problemlös og liketil kamp mellom rett
og urett, frihet og tyranni. De så seg omgitt
av landsmenn som delte deres brennende
fedre-landskjærlighet og hat til fremmedåket, og som
törstet etter eggende og styrkende ord. Om
ikke motet og håpet alltid var grunnfestet,
gjaldt det å holde det oppe. I denne nasjonens
prövestund så de færreste tiden inne til
grub-ling over verdens almene misère eller til
for-dypelse i sjelens dunkle og dystre irrgånger.
Så skrev da dikterne fra hjertet til hjertene,
i et klart språk som alle forsto.

Det var en enkel situasjon,merket av det
klö-vende enten — eller, for eller imot. Den skapte
enkle fölelser og tanker, dikt av enkelt
inn-hold og enkel form. De beste av diktene er
höydepunkter i norsk lyrikk, gjennomglödet
av kjærlighet til landet som en skanse for de

humanistiske idealer, storslagne og praktfulle
i sin rene, klassiske form.

Okkupasjonstidens stemningsbölge nådde
toppen i frigjöringsrusen maidagene 1945.
Men snart kom hverdagen som en lunken dusj,
stadig kaldere. De strålende forventningene om
en æra av brorskapsånd, trygghet og lykke som
ville opprinne bare Hitler-Tyskland var
besei-ret, slo ikke til. Som spökelser meldte de kjente
gestaltene fra för krigen seg igjen og inntok
sin vante plass. Da det ytre press fra den felles
fiende ga vike, ble det påny rom for innbyrdes
splid, nasjonalt som internasjonalt. Over alt
annet ruget en voksende frykt for en tredje
verdenskrig, en krig med atombomber. Med
frykten blandet det seg mismot over
utvik-lingen i Norge, hvor vedvarende bolignöd,
matknapphet og tunge skatter vitnet om at landet
bare langsomt overvant fattigdomen som
tyskernes plyndring hade påfört det. Folk ble
sure og irritable.

Det har ikke vært noen oppmuntrende
atmosfære å dikte i. Det hörer med i biidet at
interessen blant publikum for lyrikk etterhvert
er svekket etter krigen, som rimelig kan være.
I 1945 ble diktsamlingene med krigsmotiver
revet bort, og det var mote blant damer å lese
opp lyrikk. Siden har det stilnet rundt
parnasset.

Likevel kan en ikke kalle det overraskende,
når lyrikerne i denne tiden har förmådd å
yte sitt beste og har hevdet seg i den grad
at poesien i öyeblikket tör stå sterkest av
litteraturgrenene i Norge. Slike tider med dyster
stemning kaller på de elegiske og pessimistiske
naturer, og det er vel ikke nödvendig å
for-telle svensker hva de kan sitte inne med av
lyrisk evne. Det er også mulig at nettopp en
större avstand fra publikum kan virke heldig.
Når ikke folket står der med bestemte krav,
og dikteren ikke föler seg som på en tribune,
kan han tilläte seg å slutte seg mer inne i jeget,
ta fatt på utforskingen av sinnets gåter og
dyrke kunstneriske raffinementer. — Andre
diktere föler seg på sin side kallet til å
mot-virke undergangstendensene ved en positiv be-

372

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Jun 17 00:32:17 2020 (aronsson) (download) << Previous Next >>
http://runeberg.org/blm/1949/0388.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free