- Project Runeberg -  Bonniers litterära magasin / Årgång XVIII. 1949 /
373

(1932-1999)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Like | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maj—juni. N:r 5 - Carl Keilhau: Norsk lyrikk etter krigen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

NORSK LY RIK K ETTER KRIGEN

kjennelse til livstroen, til å mobilisere
sunn-hetens primitive krefter nå da de kanskje
trenges mer enn noensinne.

Grovt antydet har lyrikken i Norge etter
krigen fått sitt kjennemerke av brytningen
mellom disse to slags gemytter og stemninger. Et
felles trekk er den etiske stillingtagen, som
virker like viktig for dikterne nå som i
krigsårene. For nesten alle er det om å gjöre å
forkynne et bestemt moralsk syn. Av kunst for
kunstens skyld finner en ikke så meget.

Det er nödvendig å si noe om ungdommen.
Det er nok av dem som skriver dikt; der gjör
stimulansen fra krigen seg fortsatt gjeldende.
Men det er ytterst få lyrikere under 30 år
som har drevet det til noe og teller med.
Ungdommen mangler — det er ingen stor
overdrivelse. Månge forklaringer kan tenkes. En
av dem jeg har gjettet på, er at den skjærende
svart-hvitt-motsetningen under krigen på en
måte virket hemmende på ungdommens
åndelige utvikling. Jeg ville også gjette på at de
unge simpelthen har vanskeligheter med å
skrive norsk, etter at rettskrivningsreformen
av 1938 skapte kaos i språket. Noe alvorlig
i veien må det være; for det finnes nesten
ikke unge prosaforfattere heller i landet.

Når det er lite av subtiliteter og dristige
nydannelser i norsk lyrikk, ligger meget av
forklaringen i nordmennenes karakter av
bondefolk, med rot i gammel bygdekultur.
Eventyr og folkeviser betyr mer enn fransk
symbolisme og T. S. Eliot. Enten bor en
nord-mann på landet, eller så gjorde hans mor eller
bestefar det. Av våre lyrikere er det en stor
del som hörer hjemme i eller kommer fra
bygdene, og de fleste av dem skriver på
dialekt eller nynorsk. Det kan på ingen måte
opp-stilles noen regel om at de er mer
tradisjons-bundet enn sine kolleger i byene; men hos
mange er det naturligtvis iöynefallende at
det er jord og ikke asfalt de står på.

Til dem som etter krigen har fört det beste
i mållyrikken videre på en ærefull måte, hörer
Töre Ørjasæter, Aslaug Vaa, Halldis Moren

Vesaas, Tarjei Vesaas, Tor Jonsson,
Jan-Magnus Bruheim og Tormod Skagestad.

I en særstilling står Töre Ørjasæter som
med sine 63 år har et langt forfatterskap bak
seg — han debuterte i 1908 — og ry som noe
av en klassiker. Den diktsamlingen han har
utgitt etter krigen, «Livsens tre» (Olaf Norlis
forlag 1945), innebærer en lykkelig lösning
på den striden mellom vilje og skjebne som
har utgjort hovedmotivet i hans
eiendommelige mystisk-religiöse diktning. Det sentrale i
samlingen, «Langsmed breiddi», er et rikt og
mektigt dikt om hengivelse i skjebnen, i Gud.
Symbolet for det store fellesskap er Otta, hans
hjembygds elv. Han föler seg som en dråpe
i den, dratt mot sin bestemmelse elveoset, slik
som mannen kan föle seg dratt inn i en kvinnes
öyne. Diktet åpner med bredt strömmende,
jambiske linjer, har et urolig mellomparti med
kräpp, nervös rytme — den velberegnede
overgangen gir en ypperlig effekt — og fortsetter
som för med linjer som:

For her i djupet kjende han seg fyrst
i ætt med alt, men i seg sjölv til inkjes
i denne store samljod, utan grensor.

Gjennombruddet for den forklarede
livsanskuelsen faller sammen med begeistringen
over Norges frigjöring, som for Ørjasæter får
en religiös betydning som en
påske-oppstan-delse fra graven, en seier for åndsmakten, for
mennesket over menneskedyret, for
spirekraften i «livsens tre» over ormen som gnog på
det.

Et filosofisk anströk har også mange av
diktene i Aslaug Vaas «Fotefår» (Aschehoug
1947). Boken, liten av omfang, er meget
betydelig, en av periodens merkeligste. Et
menneske står ved begynnelsen til livets hösttid.
Luften er klar, synet går vidt; men roen er
ennå ikke kommet; dikteren er ennå
under-veis, engasjert i dramaet. Tilværelsen er en
kamp for å nærme seg det fullkomne, og det
gjelder å bevare de friske kildene i seg. Det
ser nå ut som ferden fremover i virkeligheten
förer tilbake: der, i den ubesmittede barndom,

373

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Jun 17 00:32:17 2020 (aronsson) (download) << Previous Next >>
http://runeberg.org/blm/1949/0389.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free