- Project Runeberg -  Bonniers litterära magasin / Årgång XVIII. 1949 /
376

(1932-1999)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Like | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maj—juni. N:r 5 - Carl Keilhau: Norsk lyrikk etter krigen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

CARL KEILHAU

kvinne; samlingens grunntone er likevel savn
og ensomhetsfölelse. Livet er sorg og lidelse,
drift og elskov uten noen samlende mening. I
«På skålvekti» (Aschehoug 1947) fortsetter
Bruheim sine personlige bekjennelser og röber
frykt for å gripe livet, gripe kvinnen av kjött
og blod. Han er redd at virkeligheten ikke skal
svare til drömmens forventninger. Her er
også tidsdikt. Bruheim er rystet over menneskets
fornedrelse i denne krigen og gruer for at det
samme skal skje på ny. «För frostnatti»
ligger grendene med modne åkre og ånder
trygghet og ro i kveldsstillheten. Men under dirrer
angsten: «Enn um det hende meir ...»
Dikte-ren roper ut en brennende appell til
menneskene om at de må rekke hverandre hånden
som brödre. — Formen er gjennomgående
like-til, med konvensjonelle natursymboler.
Avvikelser förer ofte til usikkerhet.

Tormod Skagestad hörer til de få som
synger, synger ut i overmodig og sprellende
henrykkelse over å være til. Han debuterte etter
krigen med «0m fjellprofilan låg ei gullrand
spent» (Aschehoug 1946) og fortsatte med
«I natt skal mange våke» (Aschehoug 1947).
En himmel av blond nordisk vår og sommer
er spent over diktene, som er gjennomströmmet
av en beruset naturfölelse. Det er som han vil
favne og blande seg med alt sammen,
vårregnet som stuper seg i jorda, solblåsten som
slenger glad gjennom bygdene og strammer
kjolene om knærne på jenter som henger klær
til törk, fjorden hvor åsene ligger neddykket,
det våte skummet som slår mot ham i
bren-ningen fra Atlanterhavet.

Skagestad er en forelsket spillemann.
Instrumentet tolker også ömhet, og diktene kan da
nå höyder av skjönnhet; men det hender også
at det sniker seg inn en sentimental
folkevisetone, som Skagestad har en farlig svakhet for.

Hensikten med denne artikkelen er å
for-söke å fortelle et svensk publikum om ting
som jeg har trodd de var relativt lite
fortrolige med. Når jeg nå går over til
bokmåls-eller riksmålslyrikerne, regner jeg derfor med

at det er överflödig å si noe nærmere om
Arnulf Øverland, Herman Wildenvey, Gunnar
Reiss-Andersen og Inger Hagerup. Hvordan
de i nye diktsamlinger etter krigen har
bekref-tet sin sterke posisjon, er vel kjent for BLM’s
lesere.

Med ett ben i begge leire, så å si, står den
nær 50 år gamle Einar Skjæraasen. Han er
bosatt i Oslo, men vokst opp i Trysil, og han
skriver awekslende på riksmål og dialekt. I
den diktsamlingen han har utgitt etter krigen,
«Så stiger sevjene» (Aschehoug 1945) er det
en avdeling, «Fra vår til vår» hvor han som
tidligere viser seg som en fin og fölsom
naturlyriker. Boken spenner ellers fra heftige og
malmfulle okkupasjonsdikt, hvorav noen er
symbolske med bibelske motiver, til lösslupne,
festlige og charmerende viser på Trysil-mål.
Noe av et konglomerat, altså, men gode og
ekte er diktene bestandig.

I slekt med munterheten hos Skagestad og
Skjæraasen er den 31 årige André Bjerke
fra Oslo. Under krigen ga han ut to
diktsamlinger som virket forfriskende ved sin
glade tone og sin blanke, elegante form.
Inspirert av Johannes V. Jensens diktning vendte
Bjerke seg mot «ubehaget i kulturen» og
fremholdt behovet for en fornyelse gjennom
saften fra de urörte, primitive kilder i
mennesket. Det måtte få evnen til å sanse og elske
umiddelbart og oppdage verden med friske
öyne, som barnet, som Columbus.

Med all sin plettfrie skjönnhet — kanskje
nettopp på grunn av den — kunne diktene
stundom gi inntrykk av at livsanskuelsen ikke
var tilkjempet gjennom personlig fordypelse,
og at de rommet liten forståelse av
medmenneskelig ansvar. Her er det en tydelig utvikling
å spore i «Regnbuen» (Aschehoug 1946), hvor
bassklanger lyder sammen med den rislende
melodien og hvor den jordbundne, sanselige
nytelsen verger seg mot den krevende rösten
fra en selvfornektende åndsmakt. Bjerkes siste
diktbok, «Eskapader» (Aschehoug 1948) er
tilsynelatende en samling spökefulle
bagateller, en overlegen artists lek med verset. Men

376

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Jun 17 00:32:17 2020 (aronsson) (download) << Previous Next >>
http://runeberg.org/blm/1949/0392.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free