- Project Runeberg -  Bonniers litterära magasin / Årgång XVIII. 1949 /
377

(1932-1999)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Like | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maj—juni. N:r 5 - Carl Keilhau: Norsk lyrikk etter krigen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

NORSK LYRIKK ETTER KRIGEN

ser en nærmere på poenget i vitsene, finner
en at de inneholder en alvorlig, moralsk
mening: forfatteren bebreider seg selv at han
ikke har engasjert seg og at han ikke har vært
tro mot sin förste ungdoms drömmer.

André Bjerkes formelle evner, som neppe
overgås av noen ånnen norsk lyrikers, kom til
sin fulle rett da han i 1947 utga en samling
tolkninger av utenlandsk lyrikk, «Fremmede
toner» (Dreyer). Denne oppgaven har ellers
vært i höy grad forsömt i Norge, og ettersom
månge av våre diktere ikke er akademikere
og synderlig språkkyndige og blant annet av
den grunn holder seg dårlig å jour med
poesien på de store kulturspråk, har man her en
ytterligere forklaring på at strömningene i
moderne europeisk og amerikansk lyrikk i stor
utstrekning har gått oss hus forbi. Men nå
ser det ut til at sporten å oversette dikt så
smått begynner å bli populær også i Norge.
Per Arneberg har etter krigen översatt Walt
Whitmans «Sangen om meg selv», og Emil
Boyson har med en avdelning tolkninger i
«Sjelen og udyret» (Gyldendal 1946).

Boyson, som er födt i 1900, hörer hjemme
i aller förste rekke blant norske lyrikere; etter
Olaf Bulls död er det flere som setter ham
som nummer en. Han er en drömmer, en
forsker og seer, opptatt av livets mysterium. Med
undring merker han hvordan han står alene,
plantet midt i en stofflig og reell natur, uten
å kunne gripe det som omgir ham.
Fuglesangen og blomstene blir hans, blir besjelet
i og med at de sanses, men samtidig lever de
sin egen, uavhengige tilværelse, omgitt av
uendeligheten som alt kommer fra og går mot.

Fölelsen av tingenes forgjengelighet gjör seg
gjeldende med större kraft enn tidligere hos
Boyson; men nettopp da kan han også giede
seg sterkere over det skjönne. Livet vil helle
fra middagshöyden; det gjelder å fastholde
nuet, men tankene glir tilbake til minnene eller
aner det kommende. Et genialt dikt er «Hvilen
på Berget»:

Yr-våken halvsövn i lyng som anger av sommer —
over ditt ansikt höit i solblèk tomhet
sölvgrönn furu-krone foran det blå
frelser ditt blikk fra drömmen om bunnlöst Intet;
utbredt mot Rummet deler du jordens ro.
Stillheten skjerper sig selv og blir til minne:
barndom, hvor nær! Hvislet av ljå i gress,
kvinne-stemmer glass-klart bak åpent vindu,
middags-tyngdens sol-drukne insekt-summing,
spenner sin skjöre trygghet rundt Den du VAR. —
Dét er ditt ene grenseland; det andre
himmel og fjell med lyngens fortrolige hete.
Liksom en våbenhvile, mens dobbelt vart,
tanke-stumt åpen vidt mot alle sider,
sjelen nyter sin fred — lar dette NU
Aliting urört bestå. Om litt må det briste.

Emil Boyson tar hele språket i bruk i sitt
kunstneriske verksted, og foröker det ved
sam-mensetninger. Arkaiserende eller danske
former står ved siden av kav-norske
dialektut-trykk; men dikteren smelter elementene
sammen til en smidig og skjönn, dypt personlig
stil.

Det kunne være verd å nevne en rekke
lyrikere og samlinger fra etterkrigstiden. For
eksempel, skj önnhetsdyrkeren Louis Kvalstads
kosmisk höyspente lyrikk, Ernst Orvils
skarpsindige og raffinert formulerte
erotisk-psyko-logiske analyser, den unge Harald Sverdrups
blodfulle og muskulöse kjærlighets- og
naturdikt. Imidlertid har det i perioden debutert lo
kvinnelige diktere fra Oslo, den nå 28 årige
Gunvor Hofmo og den middelaldrende Astrid
Tollefsen, som i særlig grad fortjener
opp-merksomhet. Fremfor de fleste er det disse to
man tör forbinde med håpet om en fornyelse
av norsk lyrikk.

Kunstnerisk var Gunvor Hofmos
debutsamling «Jeg vil hjem til menneskene»
(Gyldendal 1946) ikke så merkelig. Det som virket
rystende sterkt, var den hensynslöst
åpenhjer-tige bekjennelsen av bitterhet over et liv uten
kjærlighet. Diktene var i jeg-form, eller ga
bilder av vesener som forfatterinnen fölte seg
i slekt med: en sinnssyk tante som ikke har
kjent menn, moren som stönner i angst mens
hun sover, bjerketreet som ribbes for blad.
Under lå en håplös lengsel etter inderlig sam-

3 BLM 1949 V

377

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Jan 13 00:10:42 2020 (aronsson) (download) << Previous Next >>
http://runeberg.org/blm/1949/0393.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free