- Project Runeberg -  Bonniers litterära magasin / Årgång XVIII. 1949 /
378

(1932-1999)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Like | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maj—juni. N:r 5 - Carl Keilhau: Norsk lyrikk etter krigen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

CARL KEILHAU

liv med medmennesker. — Den neste boken
hennes, «Fra en ånnen virkelighet» (Gyldendal
1948) forteller det tragiske, at dikteren har
gitt opp kampen for å fri seg fra ensomheten.
Hun kjenner seg stengt ute fra fellesskapet,
ugjenkallelig, redningslöst, og hun står
frysende i grenselandet mellom liv og död.
Opp-skakende tydelig, og nå i dikt av en
almengyldig kunstnerisk form, lyder den klagende
stemmen fra en forpint sjel. Nakent i
titel-diktet:

Syk blir jeg av ropet om virkelighet,
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg gjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mörket,
der ingen grenser er satt,

bare en stillhet som kaster meg ut i universet av

ensomhet,

å, av uhelbredelig ensomhet.

Gjennom Gunvor Hofmos siste dikt går det
et tydelig mystisk drag, som röber
oversanselige opplevelser. Her er visjoner av Gud,
stundom som identisk med döden, tomheten og
likegyldigheten, stundom som Kristus,
lidelsens urbilde, og i et salig öyeblikk åpenbarer
Han sitt lysende ansikt og låner tröst. —
Dessverre blir diktene i seg selv for mystiske,
av og til, med privat betydning av ord som
«dyp».

Astrid Tollefsen sökte råd hos Gunvor
Hofmo för hun ga ut sine förste dikt i 1947.
Det skulle vise seg at hun var betydeligere
enn sin yngre medsammensvorne; Astrid
Tollefsen er avgjort den interessanteste
dikter-personlighet som har fremtrådt i Norge etter
krigen. Debutsamlingen «Portrett i speil»
(Gyldendal 1947) var en diktbok om
vesent-lige ting, skrevet med varme og ærlighet av et
menneske som sto tydelig plasert midt i vår
egen tid, midt i byen Oslo. Det var dikt med
karakter og atmosfære. Brennaktuelle var de
hvor hun gjorde front mot likegyldigheten og
hjertelösheten hos jevne, tilsynelatende
skikkelige borgere, som slövt hadde latt seg gli ut
av den idealistiske holdningen fra okkupa-

sjonstiden. Mens man satte opp minneplater
over de falne, ble hjemvendende sjöfolk
henvist til suppestasjoner og portrom. Et
flammende maleri av en spanier ved muren ble
hengt pent og pyntelig opp ved siden av
landskapsbilder i samlerens hjem. Man satt i
opp-lyste restauranter og lot portieren sörge for
at fargede folk ikke slapp inn. Menneskene
var likeglade. Men det er de likeglade som er
de skyldige.

I sentrallyriske dikt skildrer Astrid
Tollefsen alderens og ensomhetens tragedie. Det er
bittert å sitte en vårkveld på kafé og se en
alminnelig sportskledd ung mann snakke ivrig
i telefonkiosken med en ung pike. Men hun
kan også fortelle om sky og heftig lengsel,
gi raffinerte erotiske studier eller betagende
poesier om opplevelsen av å bli smeltet om i
kjærlighetens esse.

Diktsamlingen «Reisenet.ter» (Gyldendal
1948) betegner et nytt, langt skritt videre,
på bekostning av den tidsbetonte
tendenslyrikken. Her er en fornyelse av alt: stoff,
erkjennelsesmåte, form. Diktene er blitt
mindre konkrete, omrissene vagere; stundom
er det som den ensomme er stilt overfor
virkeligheten som totalitet — et helhetsbilde, hvor
kjente, fortrolige ting bare toner fram som
symboler for å minne oss om hvor vi er.
Astrid Tollefsen er på reise. Den virker reell
forsåvidt som vi kjenner igjen de röde og
grönne lysene over jernbaneskinnene,
hoteli-værelset, aftenen med lyktestolpenes speilbilde
i kanalen. Vi kjenner også igjen denne fölelsen
av hvordan et lösrevet nu under reisen kan
ut-vide seg til en evighet, etset inn i bevisstheten
som det er. Sitte i et fly, «Bound for
Copenhagen», og se Skageraks grå skiferplater under
seg:

Alt er evig i denne morgen:

Téen vi drikker, de grå aviser,

røkens søyler og stemmers mildhet,

smilet til flyvertinnen som gleder

oss alle med sin nærhet. Vår drøm og stillhet

når flyet synker mot landingssteder.

I dypere forstand er dikteren ute på en ånnen

378

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Jan 13 00:10:42 2020 (aronsson) (download) << Previous Next >>
http://runeberg.org/blm/1949/0394.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free