Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Recensioner - Arundell Esdaile: National libraries of the world. Lond. 1934. Av Wilhelm Munthe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RECENSIONER 217
er en grei ordning, men naturlig vis er svarene på de skjemaer Esdaile har
sendt ut ikke blitt like fyldestgjerende for alle. Flere biblioteker har ikke
svaret i det hele tätt, andre er ikke medtatt av andre grunner.
Det er ganske interessant å jevnfore oprinnelsen til de 21
nasjonalbiblioteker som er kommet med i boken.
Ni av dem — og det gjennemgående de eldste — har historisk utviklet
sig av monarkens personlige boksamling. Det er Bibliothèque Nationale,
Preussische Staatsbibliothek, det tidligere keiserlige bibliotek i St. Petersburg,
de kongelige biblioteker i Kjöbenhavn, Stockholm og Haag samt
nasjonal-bibliotekene i "Wien, Madrid og Rio de Janeiro. En formell
regjeringsbeslut-ning ligger til grunn for oprettelsen av åtte, alle av yngre datum: British
Museum 1753, Library of Congress 1800, Bibliothèque Royale i Bruxelles 1838,
nasjonalbibliotekene i Bern 1894, i Mexico 1857, i Buenos Aires 1810, i
Pei-ping 1910 og det keiserlige bibliotek i Tokio 1872. Av blandet oprinnelse
er Biblioteca Nazionale Centrale i Firenze, som går tilbake til Magliabecchi
og de toskanske fyrsters boksamlinger. Utenfor rekken av disse officielle
nasjonalbibliotek kommer så tre, som vi kanskje kan kalle »national libraries
by courtesy», Stats- og Universitetsbiblioteket i Prag og universitetsbibliotekene
i Helsingfors og Oslo.
Går vi over til kapitlene om de enkelte nasjonalbibliotek vil det ikke
forundre oss at British Museum er blitt særlig utførlig behandlet. Tvertom
vilde vi gjerne hatt ennu mer. God og levende er skildringen av Bibliothèque
Nationale og Library of Congress. Mangen fornøielig sidebemerkning røber
her Esdailes uimponerede humør. Men så er det også slutt. I det følgende
har han måttet ty til sekretærhjelp og resultatet er blitt en ujevn
bearbei-delse av uensartede kilder. Mange omtrentligheter, adskillige misforståelser
og en del positive feil er løpet med i pennen. En lapsus calami som å
titulere Preussische Staatsbibliothek for »formerly Kaiserlich-Königliche
Bibliothek» er ufattelig, når man tenker på all den litteratur som striden om å
gjøre dette bibliotek til keiserrikets, har avfødt. Her burde forøvrig også
Deutsche Bücherei og dets enestående opbygning være nevnt i et tillegg, på
samme mate som de sekundære nasjonalbiblioteker for Skotland og Wales er
omtalt under England. Det vil sikkert også falle Esdaile vanskelig å få bayerenes
absolusjon for utelatelsen av Bayerische Staatsbibliothek, særlig når Italia
foruten med bibliotekene i Firenze og Rom også figurerer med
nasjonalbiblioteker i Torino, Milano, Napoli, Palermo og Venezia, skjønt adjektivet
nazionale her bare er et av höflighet bevaret minne om tidligere uavhengige
stater. Derimot er det mere enn tvilsomt om det tidligere keiserlige bibliotek
i Leningrad lenger kan betegnes som riksbibliotek efteråt regjeringen er flyttet
til Moskva og er gått igång med det gigantiske Leninbibliotek der.
Nasjonal-biblioteket i Wien er karakterisert ved de litterære skatter Habsburgerne
samlet fra sitt vidstrakte rike, mens til motsetning det unge nasjonalbibliotek
i Bern er preget av samlingens resignerede begrensning og bygningens dristige
modernisme. En ny — eller rettere gammel — type møtes i det spanske
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
