Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
12
herligste lekkerbisken, og vi må få ennu mere te for å nyte vårt
nye patent. Russeren koser sig- høilydt og stryker sitt lange,
sorte, krøllete hår bakover så det står som en fane i sterk vind.
Jeg har reist her før, sier han og husker tilbake. Det var
under civilkrigen i 1919. Togene var sjeldne og overfylte den
gang. Soldater lå og sov på benker, på bagasjehyllene, på gulvet,
i gangene. Skitne var vi, fillete, skjeggete . . .
Og lusete?
Selvfølgelig, og vognene fulle av veggedyr. Men det var
vi så vant til. Værst var det med maten. Den hadde tatt slutt.
I to dager hadde vi i vår vogn ikke hatt annet enn te, som efter
hånden måtte gjøre tjeneste flere ganger. Tilslutt var det bare
med stor anstrengelse vi kunne få innbilt oss at det virkelig var
litt tesmak på det varme vannet vi drakk. Sukker var ikke tale
om. Toget stod lenge på stasjonene, men det var nesten aldri noe
å få kjøpt av befolkningen. De hadde ikke noe de heller. På en
stasjon hadde jeg vært oppe i den lille husklyngen og sporet
efter mat. Men ikke en gang en gammel høne var å opdrive.
Endelig fikk jeg kjøpt en melon, og lykkelig travet jeg tilbake
til stasjonen. Toget var allerede i gang og jeg nådde såvidt å
få slengt mig på siste vogn, hvor jeg klynget mig til handtaket
på døren. Men det viste sig at døren var låst og ingen hørte
mine rop. Banke kunne jeg ikke, for den ene hånden måtte jeg
klynge mig fast med, den andre måtte jeg bruke til å trykke
melonen fast inn til mig med. Slik blev jeg hengende, tirne efter
time, mens toget skranglet over de øde stepper. Suiten gnaget
og den tørre vind tørket mine lepper. Endelig stoppet toget igjen
og jeg hoppet av. Da var jeg så vissen i benene og så stiv, at
jeg sank overende på perongen. Mine kamerater, som trodde mig
fortapt og akterutseilet, slepte mig inn i kupeen, hvor ivrige
hender vristet vannmelonen ut av mitt stivnede favntak og delte
den med største omhu. Jeg fikk et stykke, som var en ørliten
tanke større enn de andres. Det var en påskjønnelse for at jeg
ikke hadde latt melonen i stikken. Men det var også all den
mat vi fikk på fire dager, helt til neste ettermiddag, da vi ende
lig nådde vårt kvarter . . .
Alle dere, som har gjennemlevet krigen og revolusjonen og
civilkrigen og intervensjonen og hungersnøden, dere må igrunnen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
