Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
173
teller oss at her er en tsjaikana, et tehus. Vi stopper for å få
oss litt te og snakke med folkene. De lever av jordbruk, korn
avl, og beiter store saueflokker mellem høidedragene, hvor gres
set kan holde sig en måneds tid lenger enn nede på sletten. Sin
slåttonn må de derfor gjøre unnav i mai og fore dyrene med
høi i august, september og oktober. Det er karakulsauer de
driver med. En merkelig dyrerase, innrettet til å vegetere i
sommertiden. Men mens kamelene lagrer sin reserveproviant i
puklene på ryggen, har karakulsauene sin fettpukkel hengende
bak. Et slags opsvulmet kort og bred hale som består av bare
fett. Skindet av kranene, helst de ufødte, er det eftertraktede
persianerskinn. Mens vi samler disse oplysninger, er teen blitt
servert.
Men fy for all landsens ulykke. De har hatt salt i teen
istedenfor sukker. Syv nasjoners munner spytter samtidig te
utover jordgulvet i tsjaikanaen. Folkene blir forbløffet over
denne form for dannet optreden og spør hvad som er på ferde.
De smaker også på teen og ryster på hodet. Teen er alltid slik
her. Det er vannet i brønden som er salt. Annet vann finnes
ikke, og de synes seiv det er et fortrefeflig friskt vann.
Da forstår vi at det var en taktløshet å spytte ut denne teen,
som altså ikke har den flaue, kokte smaken som vi er vant til.
Vi drikker to boller hver for å gjøre det godt igjen og forsikrer
at når vi først blir vant til denne uvante og pikante smak, er
det en virkelig fortreffelig te. Men det var hykleri fra vår side.
Kanskje var teen i og" for sig ikke så vond, men vi hadde en
medfødt engstelse for å, drikke salt vann, og den er blitt: skjer
pet i disse egne hvor vi hver dag oplever hvad virkelig tørst vil
si. Tørsten i ørkenen er en særegen angstfølelse., Den har et
preg av fare, av pinefull død. Flere ganger hadde vi passert
strekninger, hvor alvorlig motorskade kunde bragt oss: i en
skjebnesvanger situasjon.
Men til tross for disse vektige grunner var det litt vanskelig
å gjenoprette det hjertelige forhold til beboerne. Og med util
hyllet engstelse så vi et par av dem gå velbevebnet opover den
steile bakkeskraning da vi såtte oss i bilen for å dra. videre.
Skulle de legge sig i bakhold litt lenger fremme i slukten og
plaffe oss ned? Gud vet hvad slags folk det var vi hadde truffet
på. De hadde svart undvikende da vi spurte hyor mange sauer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
