Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
203
på vingene og lar oss stige. Foreløbig går han ikke høieré enn
30 meter og tar en forsiktig sving over flyveplassen mens han
og mekanikeren lytter og stirrer og føler med hver nerve om
motoren er i orden. Så stiger vi for alvor, snart viser høide
måleren 600 meter. Alle gode ting er tre, og den tredje dag
falt maskinen ikke ned igjen.
Jeg har kartet foran mig for å beholde overblikket. Av og
til kikker jeg på kompasset fremme hos føreren og ser at det
bærer i sydvest. En kort tid har vi Kafernigan på venstre hand,
men noen minutter senere er der et nytt elveleie under oss.
Det er Sirkhan. Da er vi allerede inne på usbekisk område.
Asia fra luften. Det ter sig anderledes frem her oppe fra. Lan
det ser ut som om det er skaret i andre former. De lave fjell
blir modellert av skyggene i myke og jevne overganger som om
•et tynt teppe er bredt ut over bølger. Seiv der hvor elvene har
skaret brutalt inn under regntiden er der en rolig jevnhet over
landskapet. Bare høifjellet er som ellers, ennskjønt vi er nær
mere sneen, ja kanskje i høide med den et par ganger. Den
er så skinnende hvit i den klare sol, bare i sin nederste kane
har den fått et smeitende skjær av blått. Og fra høifjellet glir
jordfjellenes bølger nedover. Regelmessig, som om flomvannet
har målt ut at der skal være 200 meter mellem hver liten dal
det skal grave.
Men under oss blir det mer og mer slette, gule avsvidde step
per, gråbleke sandørkener fylt av små sorte punkter, det er
likene av den sparsomme og gruppevise vegetasjon, som endelig
har mattet gi sig helt over og la sig svi sort av den brennende sol.
Og plutselig en dyp, fuktig, grønn farve, skaret skarpt mot
ørkenen som om den er avsatt med linial av en kjempemessig
pensel. Da vet vi at det er arreker som har erobret ørkenen
for frodigheten, maten og livet. Inne blandt det grønne er strek
ninger som synes å være overtrukket med gammelt glass som
spiller fra vanngrønt til blåfiolett. Det er rismarkene som står
under vann. En gang stiger vi til nesten 2000 meter, da er
rismarkene som gammel sprukken keramikk.
Under oss renner elven som tynn sjokolade med sandbankene
flytende som snerk innimellem. Men efterhvert som vi flyr syd
over blir sjokoladen brunere og brunere inntil den flyter ut i
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
