- Project Runeberg -  Prærien /
247

(1914) [MARC] Author: James Fenimore Cooper Translator: Per Wendelbo With: Andreas Bloch, Charles Edmund Brock
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

247
tunge gang bortover sletten efter vognene. Han gik med bøiet
node og saa sig ikke omkring. Engang var det som om han
hørte, at hans navn roptes efter ham med halvkvalt stemme;
men han stanset ikke. Da han kom til et sted, hvor fjeldet
begyndte at svinde i synsranden, saa han sig tilbake. Solen
gik netop ned og den sidste straale lyste paa træets nøkne
grener. De tegnet sig skarpt av mot den glødende himmel og
han kunde se, at Abiram endnu stod opreist paa avsatsen i
fjeldet. Saa gik han langsomt nedover bakken og fjeldet kunde
ikke længer sees.
Efter at ha gaat en mils vei indhentet han de andre. Søn
nerne hadde fundet et sted, som syntes vel skikket for en
natteleir, og de ventet bare paa, at han skulde gi sit samtykke
dertil. Der blev talt endnu mindre end vanlig; seiv Esthers
skingrende stemme var forstummet. Hun stillet intet spørsmaal
til sin mand og han gav heller ingen oplysning. Først da hun
skulde gaa og lægge sig, saa han, at kun kastet et flygtig blik
paa hans gevær. Ismael bad ogsaa sine sønner at gaa til ro
og erklærte at han seiv vilde ta hele nattevagten. Da alt var
blit stille, gik han ut paa prærien; for det var som om han
ikke kunde trække pusten inde i teltet.
Maanen var kommet op og med den kom vinden. Det
blæste saa heftig over prærien at den ensomme vandrer let
kunde indbilde sig at høre stemmer og overjordiske lyd. Han
saa sig tilbake for at overbevise sig om, at leiren endnu laa
der i sikkerhet; saa gik han opover bakkedragene, til han
kunde se langt mot øst og vest. Lette skyer fløi forbi maanen
som lyste koldt gjennem den dunstfyldte luft, mens den nu og
da sendte sine straaler gjennem den klare, blaa luft og prærien
laa hen i et mildt lys.
For første gang i sit vilde, eventyrlige liv følte Ismael Bush
sig forlatt og ensom. De nøkne prærier syntes at være grænse
løse, sørgmodige og øde ørkener og vindens susen lød som
de dødes hviskende aande. Og netop nu var det som om
vinden førte et skrik over til ham. Det syntes ikke som
om det kom fra jorden, men som om det kom seilende
ned fra luften, ledsaget av vindens hæse hyl. Nybyg
geren bet tænderne sammen og han grep om geværløpet, som
om han vilde klemme det istykker. Nu løiet vinden, saa kom
et heftig støt og med det atter et gyselig skrik. Uvilkaarlig
ropte ogsaa han som folk pleier at gjøre, naar de befinder sig

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 18:39:35 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/cjfprarien/0249.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free