- Project Runeberg -  Den signede dag /
119

(1931) [MARC] Author: Ole Edvart Rølvaag
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - «Hans navn skal kaldes Immanuel» - X

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

119

Saa langt tilbake hun kunde huske, hadde hun
hat en skytsengel som fulgte hende i umiddelbar
nærhet; han maatte være i slegt med gammelbedstas,
trodde hun engang; for naar den gamle laa og
smaa-snakket med sin, merket Susie at hendes var i
nærheten. Hun kjendte engelen nøie, og var ikke
saa sikker paa hun ikke hadde set ham et par
ganger, — en kveld hun laa syk og var alene, og
saa den kvelden moren døde; enda engelen skiftet
skikkelsen med stemningen, var han for hende den
tilforlatelige tryggheten selv. Som bitteliten
smaa-jente hadde hun ofte lekt sig med ham, og faat
ham til at springe erender for hende. Efterat hun
blev større og fik mer vet, turde hun ikke kalde
ham i leken. Ett kunde hun ikke fatte — han vokste
saa meget fortere end hun, rent fabelaktig fort. Før
hun visste av det, var han Guds Moder,
umiddelbart efter Guds Søn, derpaa Gud Fader selv som
sat i skyene og var vond paa hende. En stund
hadde hun da mye til stræv med at faa ham til
engel igjen. Som bevisstheten om brøde vokste,
blev han god at ha i bakhaanden, — især naar
hun het og ophidset kom hjem fra dans og hadde
kjendt mands arm rundt sig; da var hun ikke saa
sikker hun ikke kunde ha syndet litegrand; fik
hun ham da bare i tale, sprang han til Guds
Moder, og sa at alt var all right, og da sovnet hun
straks. — Det var med ham som med
tommeltotten paa høire haand, der hadde hun en anden
kjær kamerat! Mens hun endnu var bare barnet,
var høire tommen hende kjærere end alle andre
legemsdeler, og saa mye nyttigere, den sov hun
med i munden, den pratet hun med, den kunde
hun tulle en lille om og bruke til dukke, og lægge
de merkeligste navn paa. Den var verget hendes.
Spøkelig til styrke der sat i den tommen. Naar hun
krøkte den og fattet om totten med pekefingeren,

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 20:18:47 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/dsd1931/0121.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free