- Project Runeberg -  Elleve aar /
48

(1934) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Aftenbønnen - III

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

48
mamma og lot som det var han som hadde slaatt
sund tingene. Det fandt Ingvild uten at tænke over
det var selvfølgelig. Hun indsaa, at naar de lekte
med sin pappa var han den som lekte mest.
Nei pappas bloddryppende historier, de var bare
et surrogat for det som han kaldte «at sætte stua
paa taket» — for det var saa sjelden at de kunde
gjøre det i virkeligheten. Morens fortællinger var
kanske noget bortimot et forsøk hun gjorde paa at
late som hun trodde noget som hun slet ikke trodde
paa. For det hadde Ingvild skjønt for længe siden
— hendes mor trodde ikke paa at løn og straf blev
slompet ned til folk fra etsteds høit oppe, eftersom
de hadde fortjent det. Naar andre folk snakket som
de trodde det, smilte Anine haanlig og sa imot, saa
det hændte at gamle damer især begyndte at suttre
og se forskrækket ut.
Saa Ingvild blev ved at protestere og slåa sig
vrang, naar hun skulde gaa ut med barnepiken, helt
upaavirket av beretningerne om Agates erfaringer.
Naar hun fik være med sin mor til byen, passet hun
sig nok for at være «frossenpind» — hun forsøkte
at late som ikkeno, selv om hun frøs forfærdelig.
Bare neglesprett gjorde saa vondt, saa det kunde
hun ikke la være at grine for, endda hun var rædd
for at moren skulde si som hun gjorde sommetider:
«Der kan du se! Hvad sa jeg — du er for lille til
at komme med den lange vei i en saadan hunde*
kulde. Næh, det skal rigtignok bli længe til jeg tar
dig med til byen igjen.»
Naar de først var kommet saa langt som ned i
Norabakken var det værste over, da saa de holde*
plassen hvor de skulde stige paa sporvognen. Naar
en sporvogn kom hjem fra byen spændte de fra
den hesten som hadde trukket den, nu skulde den
til stalden i Sporveisgaten og hvile, og de kom med
en anden hest og spændte foran vognen i den andre

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 22:15:52 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/elleve/0050.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free