- Project Runeberg -  Elleve aar /
109

(1934) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den skjønne barndom - V

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

109
reddet sig op paa knauser hvor sneen var blaast av
saa meget saa de gik paa dem og gjorde bare smaa
grunde støvlespor bortover, saa styrtet de sig ut paa
dypet igjen saa de næsten blev borte i sne. Hver
gang Ingvild mistet en vaatt eller luen sin eller fik
sne op mellem haandleddet og ærmet, saa hun be*
gyndte at suttre, hjalp faren hende og talte trøstens
ord paa en slags boksprog: «Mit kjære barn, la os
være utholdende, da vil vi nok snart faa se Eng*
lands kyst i det fjerne.» Saa skulde hun si: «O
kjære fader, jeg kan ikke mere. Aarerne falder ut
av mine hænder, vi synker, vi gaar under.» Hans
gravet vaattene hendes frem av snehullet, halte i
hende og forsikret at nu saa han snart Englands kyst
i det fjerne.
Tilslut erklærte han at nu maatte de vist kanske
gaa hjem allikevel — og England, det kunde likesom
være fortauet. Saa frelste de sig tilbake til gaten og
ruslet hjem.
Ingvild hadde ikke en tørr traad paa kroppen da
hun kom op, og moren spurte hvor i alverden hun
hadde været. Men hun ventet ikke paa at faa svar,
hun trodde vel at Ingvild hadde bare været ute og
baset i sneen paa deres eget jorde. Nu maatte hun
gaa iseng midt paa blanke dagen til straff for at hun
hadde ødelagt alle sine klær. Men det gjorde ingen*
ting — tvertimot, det var morsomt at kunne ligge
uforstyrret og digte videre paa skibbruddseventyret.
Minder dukket op om de gamle historierne hun hadde
fortalt sig selv om urne*kapteinerne fra Østprøissen,
men nu gjorde hun Hans til helten istedet og forbe*
dret dem med forlis og døttre. Det var saa mor*
somt saa hun sovnet tilslut og vævet videre paa hi*
storierne i drømme —.
Hun og Hans snakket nok om at det skulde de leke
om igjen en anden gang. Kanske skulde de gaa paa
Blaasen og leke det der, det maatte være endda leve*
nere at stupe i sneen nedover en bakke. Men det

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 22:15:52 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/elleve/0111.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free