- Project Runeberg -  Engelbrekt Engelbrektsson : historisk Fortælling i to Dele /
26

(1895) [MARC] Author: Carl Georg Starbäck With: Jenny Nyström-Stoopendaal
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

26 ENGELBREKT ENGELBREKTSSON.

«Saa lad ham komme ind til os her i Salen. Den Mand
maa man vogte sig for at træde paa Tæerne.»

Svenden forsvandt, og et Øieblik efter traadte Engelbrekts
Sendebud ind.

Det var en statelig, ung Mand, høi af Væxt og skulder-

bred, men smal om Livet og med et Udtryk i Ansigtet, der
paa samme Tid vidnede om Svaghed som om Kraft. Hans Op-
træden gjorde et forskjelligt Indtryk næsten paa alle de
nærværende.

Jøsse Eriksson og hans Underfoged betragtede ham, den
ene med øiensynlig Mishag, den anden med det mest koldblodige
Had. Grev Hans syntes derimod med virkeligt Velbehag at
betragte den unge Mand med hans høviske Holdning og fri-
modige Aasyn; og Grevens Datter vovede knapt at lade
Blikket komme udenfor sine Klædesfolder, da Rødmen stod
malet paa hendes Pande og Kinder. Fru Richissa var dog
den, paa hvem Manden syntes at gjøre det stærkeste Indtryk.
Hendes ellers saa rolige Blik fæstede sig dybt og gjennem-
trængende ved hans ungdommelig vakre Ansigtstræk, og jo
længere det hvilte paa dem, desto mere uroligt syntes det at
blive. Den gamle Frue førte tilslut med umærkelig Bevægelse
under sin Kappe Haanden mod Hjertet, som om hun maatte
anstrenge sig for at iagttage en tilsyneladende Ro.

Manden var itørt en Svendtjeners Dragt, men Tøiet i
hans Frakke var finere, og Spændet i det gule Livbælte af
Elghud var af rent Sølv. Man kunde tage ham for en, der
selv eiede Gaard og Grund, som han agtede at ride som en
bevæbnet eller Vaabensvend, som det hed, naar Tiden dertil
var inde.

«Dit Navn, Ungersvend, og hvad Ærende har du?» spurgte
i en myndig Tone Jøsse Eriksson, hvis Øienstene knapt nok
kunde sees under de buskede Øienbryn.

«Herman Berman er mit Navn,» svarede Svenden med
en velklingende Stemme, «og jeg gaar i Engelbrekt Engel-
brektssons Ærinde |»

«Godt, hvad vil den ærlige Bergmand?»

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 22:29:18 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/engelbrno/0032.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free