Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Knud leiker eskimo
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
— Det er så, men kajakken er ikke ufarlig hvis en ikke mest-
rer den helt ut, og jeg føler meg ikke sikker på deg.
— Men så får jeg lære meg å mestre den fullt ut da, som
du sier.
— Ja, du er nå lik deg sjøl, du Knud. Men så har du også
noe å slektes på. Mor din stammer fra Norge og der er de hard-
føre nok skulde jeg mene. Fleischerne fra Bergen hører mor-
slekten din til, vet du. Bestefar din, Knud Geelmuyden Fleischer,
var en merkelig mann. Da han først var kommet hit til Grøn-
land vilde han ikke mer sette sine ben utenfor denne sin nye
hjemstavn. Han snakket sitt ravnorske språk helt til sin siste dag.
Han giftet seg med en foreldreløs gjente som han traff halvdød
av sult under efi hungersnød blant de innfødte ved Disko-bukta.
Hun ble altså din bestemor. Det er mormor Regine som du er
så glad i.
Vesle Knud sto der med drømmende øyne, den svarte luggen
lå nedi pannen og øynene fikk en egen, fjern glans. Tett og fast
var pjokken, der han sto i eskimoklærne sine. Han var drivende
våt, men det vørte han ikke. Faren glemte det rent bort også.
De var begge nede i fortiden med tankene sine. Men ni-åringen
tenkte framover også.
— Jeg vil ut, tenkte han, ut til de fjerneste stedene der ingen
har satt sin fot. Oppsøke mine egne landsmenn, eskimoene, over-
alt hvor de finnes. Leve sammen med dem, lære dem å kjenne.
Reise langt og lenger enn langt som i eventyrene.
— Nei, se der er Kununguaq (den kjære, lille Knud)! roper
Majaq, som kommer oppover fra fjæra. Torngersuaq og jeg hilser
deg, du er en kjekk kar og vi er glad i deg. Du er en av våre.
Kununguaq smiler bredt, det er varme i de eskimoaktige øynene
hans. Presten må høre hvordan det gikk til da Knud datt i vannet.
— Jo, sier Majaq, jeg rodde kajakken min, den slo borti en
skarp stein og det gikk hull i bunnen. Den ble full av vann, og
jeg kan jo ikke svømme. Knud kom farende for å hjelpe meg.
Kajakken hans kantret, men han fikk den på rett kjøl igjen og
halte meg oppi. Her er vi alle sammen. Kununguaq er en kjerne-
kar, Kununguaq hører oss til.
E
3
|
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
