- Project Runeberg -  Eskimoenes venn Knud Rasmussen /
40

(1944) [MARC] Author: Odd Arnesen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

dg Va Car 5 TA Dr AD dr så Trå PS On Då

det er bare det med telt i slike omgivelser at det blir kalde
greier. Kulden kan være riktig slem her oppe, 40—50 kulde-
grader er ingen sjeldenhet. Og frøs gjorde de unge mer enn en
gang. Knud var særlig kuldskjær, merkelig nok, han som var
født på Grønland og hadde eskimoblod i årene. Det ble til at
de bygde seg igluer, snøhytter. Der inne var det lunt og for-
holdsvis varmt. Hadde en så noe å legge på golvet under sove-
posen, var det riktig gildt. De var ute og kjørte på den store,
gamle sledevegen der eskimoene ikke våget seg ut fordi de trodde
at de ville hedningene holdt til nordpå, og dem vilde de nødig
komme ut for.

Humør hadde disse tre unge karene, det hjalp dem over mange
vansker. Men det er noe som kan ta knekken på humøret av og
til selv om det er aldri så strålende, og det er sykdom. Tegneren
og maleren Moltke var blitt syk. Han hadde sittet for mye på
stein og isstykker når han tegnet, og det fikk han bøte for. Det
ble høy feber, Moltke kunde ikke røre et eneste lem. Og langt
var det til folk. Så fikk en vel se til å komme sørover igjen?
Neida, de dro videre mot nord. Galninger som de var.

De nådde Kapp York og ventet å finne folk der, men nei
takk sa’n, der var det bare forlatte hus overalt. Ingen mennesker
og ingen hjelp.

Dette var en strek i regningen. Hva skulde de nå gjøre?

— Du og jeg får kjøre videre og forsøke å finne hjelp, sier Knud
til Jørgen Brønlund.

De setter av sted alt det reimer og tøy kan holde. Det måtte
være folk nordover, for flere sledespor førte i den retningen.
Rasmussen og Brønlund kjørte nesten uten opphør hele natten.
Lykken står den dristige bi, som det heter.

Se! langt der forut oppdaget de en svart prikk, som vokste
og vokste. Hva kunde det være? Snart var det ingen tvil lenger:
det var mennesker, Nordpolens naboer, eskimoer av den stammen
som Oslo-gutten Eyvind Astrup skrev en hel bok om etter sitt
samvær med dem under Pearys berømmelige ekspedisjon.

Dette var et merkelig møte, og Rasmussen er da også sterkt
opptatt av det i den boken han skrev etter ferden:

40

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 22:56:56 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/eskimovenn/0046.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free