Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - På leting etter den forsvunne Ejnar Mikkelsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
rer på ned til 40 grader. Utholdenhet skulde det også til når snø-
stormen satte inn, mot til å holde ut ventetiden når en måtte ligge
der uvirksom og kjei av det hele fordi en ikke kunde komme videre.
Alltid var Knud Rasmussens hundespann først. Han var en
kjører av Guds nåde, han fikk dyrene til å lystre over alle
grenser fordi han tok dem på den rette måten. Han hypnoti-
serte bikkjene på en måte. Han plantet sine egne tankers kappløp
inn i hundenes hjerner. Han podet sin vilje inn i deres muskler,
så de travet. Det nyttet aldri å ty til pisken alene, for da var
slaget tapt for alvor. Har en hundekjører først slått hundenes
medfødte villighet ut av kroppen, finnes det ingen snerts svien,
som får dem av sted, sier Rasmussen selv. Og han visste hva
han snakket om.
Da de hadde slitt seg fram i 25 dager endte Innlandsisen, og der
nede vinket nå landjorden med duftende lyng og kratt av dverg-
pil. De måtte fire både bikkjer og sleder og seg selv ned fra den
20 meter høye vollen. Det skjedde ikke uten vansker — de mistet
tre bikkjer under dette halsbrekkende arbeidet.
Men ennå var de ikke ute ved havet. Det skulde gå nye tre
uker før de sto der. Det var smått med vilt, langt dårligere enn
de hadde tenkt seg.
Undervegs hadde folkene nok å henge hendene i. Knud
Rasmussen måtte en dag lappe underbuksene sine. Han likte ikke
denne syingen, og Peter Freuchen moret seg over ham. Men
hevnen er søt: Knud tok noen av Peters lommetørklær til lap-
per, lommetørklær som han var særlig glad i fordi han hadde
fått dem av sin mor engang.
Jo, så sannelig kunde det hende visse ting på en slik ferd.
En dag skulde Peter Freuchen stake seg over til en odde med
teodolitten sin. Han tok resolutt fatt og brukte et isflak som «båt».
Plutselig brakk isflaket i to og han gikk pladask uti. Teodolitten
ble borte i vannet. Freuchen ble redselsslagen. Hvordan skulde
han kunne navigere uten teodolitten? Kunde han greie å få tak i
den med stangen? En fikk forsøke. Nei, det gikk ikke. Han av
med de fleste klærne og på hodet uti. Først forsøkte han å nå
teodolitten med tærne, men ble for stutt trass i sin anselige
56
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
