Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - På leting etter den forsvunne Ejnar Mikkelsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Det var ille for den syke, og det skar Freuchen i hjertet hver
gang sleden gjorde et hump.
— Greier du dette eller skal vi stanse, spurte han.
— Hold kjeft og kjør videre!
Snøstormen gøv opp, og de ble liggende værfast i tre døgn.
Dette hadde Rasmussen godt av, og han kom seg. Når de ikke
kjørte, spiste de heller ikke. Den tredje dagen uten mat var de
alle sammen temmelig slappe. Eskimoen Uvdluriark beroliget de
andre med at folk godt kan sulte en tid, ja, temmelig lenge. Til
slutt vilde en jo dø hvis en ikke fikk noe mat, men var en heldig, så
slapp en altså gjennom det. Rasmussen hadde gjemt litt te og
kaffe til hjemturen, og opp av kamikkene trakk han et ribbein
med talg på. Det var en lekkerbisken.
En dag visste de ikke hvor de var. De ante ikke om de skulde
dra i den ene eller den andre retningen. Observasjonene klaffet
ikke. Freuchen følte seg ille til mote. Det var kjedelig dette,
tilliten til ham var rokket. Eskimoene snakket åpenlyst om den
elendige teodolitten som ikke var brukbar til noen verdens ting.
Ikke hadde de noe å spise og ikke mat til de 11 bikkjene de hadde
igjen. Dette så mer enn uhyggelig ut.
Rasmussen ba Freuchen gå over observasjonene en gang til.
Han så gjorde. Det hadde vært tåke, men så lettet den plutselig
og se! der nede lå land som de kjente igjen. Det viste seg at Freu-
chen hadde tatt feil av datoen da han regnet ut observasjonene.
Hund etter hund døde og folkene måtte selv skyve sledene sine
for en stor del.
Men de nærmet seg da kolonien mer og mer. Det var nok av
lidelser undervegs, men nå skulde de snart ta slutt. Reisen
var endt!
Da de stoppet opp for siste gang, tok Rasmussen Freuchens hånd
Og sa:
— Mange ganger i sommer har jeg tvilt på at vi skulde komme
hit igjen. Men nå er vi her, og når en har opplevd det sammen
som vi to har, hører en sammen for livet. Mellom oss to kan det
aldri bli noen misunnelse.
Rasmussen, som de alle hadde trodd døden nær for noen uker
58
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
