Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Dødsferden nord for Grønland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
kl Poe
Dødsferden nord for Grønland.
Knud Rasmussen lot seg ikke kue. Den første Thule-ferden
nord for Grønland hadde ikke ført helt fram, han hadde ikke
oppnådd det han vilde. Så fikk han kjøre på igjen. Hans vilje
var ukuelig, og vansker var til for å overvinnes.
Tohundreårs-dagen for Grønlands kolonisering ved nordmannen
Hans Egede nærmet seg og skulde feires av danskene i 1921. Det
gjaldt at en til dette året hadde utført mest mulig av vitenska-
pelig arbeid. Intet var da naturligere enn at Knud Rasmussen
dro på en ferd mot nord for å få utført mest mulig forsknings-
arbeid, så en med rette kunde si at hele landet var brakt under
dansk suverenitet og forsket mest mulig av dansker, selv i de
aller nordligste strøkene der Peary og nordmannen Eyvind
Astrup hadde ferdes før dem.
En var midt oppi krigens harde tid, år 1916. Knud Rasmussen
gikk i London og ventet på skipsleilighet over til Amerika der
han skulde holde noen foredrag. Han opplevde da å få se et tog
med soldater som kom fra Flanderns ille tilredte jord, sølete og
fæle. Der var en egen storhet over disse mennene, sier Rasmussen,
de kom fra alvor og plikt. Han våknet av dette synet. Her sto
han selv på vegen til Amerika for å snakke bort tiden, med å
holde foredrag om noe som neppe noe menneske gad høre på i
en slik tid. Grønland sto for ham med ett — han så det mektige
landet for seg med dets veldige breer, landet der han hørte
hjemme. Han skimtet foran seg i dette fatamorgana et lite slede-
spor som tapte seg nordover, fjernt og dragende som en fure,
62
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
