Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den store sledereisen gjennom Nordvest-passasjen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
uk en AL ar er AR ER sd INE nå
sjøen She-ko-lig-jou-ak, denne dag er blitt ansatt av meg, Albert
E. Reames, en av Hans Majestets fredsdommere i og for Nordvest-
territoriet, som særlig utnevnt politimann i og for omtalte terri-
torium med det formål, at han skal oppgi og føre for retten en
viss Quaugvak, padlermiut-eskimo, som anklaget for to mord.
Mannen var selvstendig og intelligent og i besittelse av en klok
myndighet overfor boplassfellene sine. Som den store mannen
han var, eide han to koner. Den eldste, Kivkarjuk (Det avgnagete
benet), som hadde gitt høve til det ovenfor omtalte blodbadet, var
nå detronisert av en yngre skjønnhet, Atqaralaq, — (Den vesle
som stiger ned til en).
Rasmussen var ute etter primitive saker og ting, og stor var
derfor hans skuffelse da han oppdaget at folkene der i leiren
hadde masser av blikkbokser og annet skrammel som minnet sør-
gelig om den framtrengende sivilisasjonen.
Det gledet Rasmussens forskersjel å oppholde seg blant så
ukjente folk. En av de unge i leiren spurte ham om selene hadde
horn akkurat som reinsdyrene. Dette var noe nytt. Her sto han
overfor eskimoer for hvem sjøfangsten ikke betydde noe til livets
opphold. Her måtte det være mye rart å få ut av folkene.
Rasmussen hadde hørt om åndemaneren Igjugarjuk, han skulde
være riktig framifrå. Men da han gikk på ham, i all forsiktighet,
så påsto mannen at han ikke var det minste tess som åndemaner.
Folk skrønte når de fortalte noe slikt. Her gjaldt det nok å gå
varsomt fram. Rasmussen drar ut på tur med Igjugarjuk og da
tiner isen. Han blir mer meddelsom, forteller løst og fast om livet
i traktene der, om jakten og alt det som hører eskimolivet til her
inne i landet. Og det er ikke fritt for at Rasmussen får det han
vil. Det viser seg at Igjugarjuk er ikke så lite av en dikter. Han
forteller om en liten gutt, som en gang hadde gått seg trett langs
Hikoligjuags bredder (Den store, som aldri blir isfri). Mens han
hvilte fant han på noen ord, som nå Igjugarjuk nynner:
Deilige sjø med de drivende flak,
isfylt tross sol!
Smertende tretthet verker i lemmene,
100
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
