Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - På hodet inn i det ukjente
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
sånn utpå natten eller tidlig om morgenen for å få litt
selskap til kaffetåren, Nansen holdt til og med en liten tale på mor-
genkvisten, en tale som bar fram både fagmannens beundring og
vennens lykkefølelse over at noe stort var utrettet, at dåden var
vel gjennomført. Det var en stund fylt av de to menns møte, og
som de sto der rett overfor hverandre, den høye, harde, lyse
Nansen og den lille, mørke, smidige og senesterke Knud Ras-
mussen, var de begge to et bilde på viljestyrke og mot.
Seks år etter gikk Knud Rasmussen på hedersplassen bak
Fridtjof Nansens båre fra Universitetets Aula’s forhall og opp-
over Drammensvegen. Den ene polarforskeren hedret den andre.
Eleven gikk bak læremesterens og den gode kamerats båre på
lavetten. Første gangen hadde han møtt Nansen i 1901, da Ras-
mussen skulde ut på den første ferden til Grønland. Nansen repre-
senterte som kjent allerede den gangen den helt nye polartek-
nikken.
Nansen var ikke bare høvdingen som alle bøyde seg for, som
Rasmussen selv sa i et intervju, men også kameraten som alltid
var klar til å hjelpe de unge som skulde ta fatt på oppgavene.
Jeg kom jo her, sier Rasmussen videre, som en ukjent 20-årig
student, og i tre dager hjalp han meg med alt som skulde ordnes
til ekspedisjonen — ski, kjelker og alt annet utstyr. Fra den tiden
stammer mitt vennskap med Nansen. Vi vekslet siden både brev
og bøker, og det bidro også til å knytte vårt forhold nærmere. Like
til det siste var han ikke bare interessert i ferdene mine, men
også en klok rådgiver, og det har han vært ved alle ekspedisjo-
nene jeg har foretatt.
Knud Rasmussen fikk også det ærefulle oppdraget å holde en av
minnetalene over Fridtjof Nansen i Norsk Geografisk Selskab,
sammen med professor Harald Ulrik Sverdrup. Her risset Ras-
mussen Nansen de skjønneste runer. I et lyrisk drømmesyn be-
handlet han Nansens liv og dåd, en tale som trass i all sin skjønne
poesi var fast og sikkert nok tømret, fordi den handlet om reali-
teter og fordi den ble framført med den hjertevarmen som var
Rasmussen egen. Han begynte talen med disse ordene:
116
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
