Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Knud Rasmussen som han var
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
lige stenografene, Emmy Langberg og Agnes Brink. Han var da
gjerne også omgitt av sine venner fra ferdene, enten det nå var
eskimoer han skulde plukke sagn og myter av eller danske ven-
ner som hadde slått følge på ferdene. I huset sitt i Hundested
på Spodsberg Pynt ved innløpet til Isefjorden hadde han hele
Kattegatt brettet ut for sitt blikk. Her kunde han gjemme seg
bort for menneskene, fra storbyen, berømmelsen og alt det hek-
tiske moderne jaget som ikke altid huet ham.
Her kunde han innrette seg som han vilde i sin hule. Huset var
egentlig delt i to store bygninger, den ene for familien og ham når
de hadde gjester og sånn i det daglige, den andre som var litt min-
dre var forbundet med hovedbygningen med en «tunnel». I hulen
sin kunde han skalte og valte som han vilde. Her slo han seg
ned når ånden kom over ham. Han kunde gå rett fra en fest til
arbeidet og la vennene fortsette festen. Over døren til huset sto
følgende ord risset inn:
Har du et ærlig vennesinn,
da vær velkommen og gakk inn!
Da boken om den femte Thuleferden, den store sledereisen
gjennom Nordvest-passasjens trakter, skulde skrives ble forfat-
teren, lyrikeren og kritikeren Tom Kristensen ansatt hos Ras-
mussen som Olsen fra Vognmagergade. Det vil si mannen fra
gaten som skulde si sin uforgripelige mening når Rasmussen ble
for kjedelig med alle sine taburegler eller for langtekkelig i even-
tyrene. Eller det kunde hende han vilde bagatellisere nettopp det
som Olsen fra Vognmagergade gjerne vilde ha med. Morsommere
jobb har sikkert ingen litterær konsulent noensinne hatt. Van-
skeligere neppe heller. Dagene og nettene kunde bli lange i timer,
men de gikk som en røyk fordi Rasmussen hadde så mye på hjer-
tet og var så opptatt av all verdens ting. Tom Kristensen ble
dyttet full av alle Rasmussens kvinnelige og mannlige bekjent-
skaper i eskimoverdenen, og bortsett fra Rasmussen selv var det
neppe noen som kjente dem alle sammen bedre enn Kristensen.
Da han en dag spurte Rasmussen om han snakket så godt
eskimoisk, at han kunde vinne deres fulle fortrolighet, svarte
han:
131
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
