- Project Runeberg -  Vertshuset Dronning Gåsefot /
200

(1934) [MARC] Author: Anatole France Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XVIII. Jeg tok altså min vante plass ved kabbalistens bord

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

200 Anatole France
elastiske fasthet og den smidige heftighet i de bevegelsene
hun omsluttet mig med, krevet, lovte og fortjente de
heteste kjærtegn. Den natten lærte vi å kjenne den av*
grunn av vellyst som grenser til smerte.
Da jeg om morgenen kom ned i gjestgivergården, traff
jeg der d’Anquetil, som syntes mig mindre motbydelig
nu da jeg bedrog ham. Han syntes på sin side å være mere
vennlig mot mig enn han hadde vært siden begynnelsen
av reisen. Han snakket fortrolig, velvillig og tillitsfullt til
mig, og låstet mig fordi at jeg viste Jahel for litet hensyn
og for liten opmerksomhet og ikke drog den omsorg for
henne som en høvisk mann bør vise overfor alle kvinner.
«Hun klager over Deres uhøflighet,» sa han. «Pass nu
på dette, kjære Spiddsveiver! Jeg vilde være lei om det
kom noget på tverke mellem henne og Dem. Det er en
vakker pike, og hun elsker mig umåtelig.»
Berlinervognen hadde rullet avsted en times tid, da
Jahel som hadde stukket hodet ut av vognvinduet, sa til
mig:
«Kalesjevognen er dukket op igjen. Jeg vilde gjerne se
ansiktet på de to mennene som sitter i den. Men jeg kan
ikke greie det.»
Jeg sa til henne, at på så lang avstand kunde en i mor*
gendisen ikke se noget.
Hun svarte at hun hadde et så skarpt syn at hun nok
skulde kunne skjelne dem tross tåkedisen og avstanden,
hvis de virkelig hadde ansikter.
«Men,» la hun til, «det er ikke ansikter.»
«Hvad mener De da det er?» svarte jeg og såtte i å le.
Hun spurte mig så hvad det var for en latterlig tanke
jeg hadde fått i hodet, siden jeg lo så tåpelig, og sa:
«Det er ikke ansikter, det er masker. De to mennene
forfølger oss, og de er maskert.»

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 00:16:25 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/fagasefot/0202.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free