- Project Runeberg -  Fedraheimen. Eit Blad aat det norske Folket / 5:e Aargang. 1881 /
91

(1877-1891)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Lite Juni 1881.

Fedraheimen.

91

sine til aa skriva til han og beda han
— høflegt og pent — lata slikt vera
og fara fram med eit mildare Lag*.
Enden paa den Visa vart, at han, som
skreiv til Løytnanten, fekk Straff, men
Løytnanten, som hadde kallat og ban-
nat Soldatarne sine, — han fekk visst
ein liten godsleg *Irettesettelse,* um
me ikkje tek i Misst.

Naa ja, — det var altso den Løyt-
nanten. Um han kann no meldast, at
han godt og væl hev hamnat i *Ad-
ministrasjonen*. Han hev fengjet Plass
paa eit offentlegt Kontor. Og det er
eit Kontor, der mange, mange just i
desse Tider vert uppsagde og sette
paa berre Bakken. Men for Løytnant
Aas er der Plass, — han, som hev
kallat Bondegutarne for Satan’ar.

— Undrast no paa, um her skal
verta Fred paa Eksismoarne i Aar!
Den militære Tanken er so forunderleg.
Fraa ein Vestlandsmo høyrest det alt
no so ymse Fraasegner. Det er sendt
dit burt ein *Stabskaptein* (ein Kap-
tein, som ikkje tarv vera klokare enn
dei andre, men som hev breidare raude
Render nedetter Broki si enn dei), og
han skal væl vera paaliteleg til aa
utfylla *Rapportarne* um *Aand*
«Stemning* osfr.; men — likad er han
ikkje. Kompaniet hans lyt hava Kistur-
ne sine i ei attlæst Brakke. Der dei
ligg, er ikkje Hyllur. Matkopparne
deira maa staa paa Golvet. og naar
Visiter-patruljen kjem, maa dei spend-
ast inn under Sengjerne, so dei ikkje
visest, for dersom Visiterpatruljen fær
sjaa ein Matkopp, so fær Soldatarne
Straff. O. s. fr. — Er det ikkje so
norsk-militært som det best kann vera?

Hu for Greidur. Den som endaa
kunde forstaa, kva slikt skulde vera
godt for!

Pint Folk.+
(Fraa fyrre Nr.)
Morgenblddet snakkar liksom paa
Aalvor um, at Regjeringi skal taka
seg Veto i Bevilgningssaker, so Folket
ikkje eingong skal hava Rett til aa
raa for sine eigne Pengar heretter.

Enn um Regjeringi vaagad det!
Freistnaden med Grunnlovsvetoet hev
vekkt Folket; Freistnaden med eit Be-
vilgningsveto vilde skaffa oss nokot,
som me aldri fyrr hev havt: eit ra-
dikalt Thing. —

Ja, Regjeringi skulde freista! Og
so skulde ho paa same Tidi vaaga aa
koma med Pengekrav, Pensionskrav,
Løningskrav o. s. fr. til Norigs Folke-
fersamling ! — Thinget i Aar hev pisk-
at Selmers Styre med Svipur; Thin-
get i 1882 vil piska det med Skorpio-
nar. Og mangt og mykje, som Stor-
thinget i Aar ikkje vaagar seg til
med elder ikkje hev Hug paa, vilde
Thinget i 1882 og 1883 gjera med
sann Gleda, trygge paa Folkets fulle
Samtykke. — Regjeringi skulde
freista!

Naar Mgbl. set seg til Doms yver
Ross som Vitenskapsmann, so hev no
ikkje det stort paa seg. Er det Friele
sjølv, som skriv, so hev han væl likso
mykje Vit paa Vitenskap, som han
hev paa Politikk; men er det ein an-
nan, som skriv, og daa kanskje ein
”Vitenskapsmann”, so er denne ialfall
— namnlaus. Hr. Ross er ein Mann,
som gjenom lange Tider, og 1 dei siste
Aari endaa med Statshjelp, hev arbeidt
paa aa setja seg inn i det norske
Maalet; han hev dei beste Vitnemaal
fraa vaare største Maalgranskarar som
ein dugleg Mann med Kunnskap og
vitenskapelege Gaavur; han hev i sjølve
Røyndi vist seg som ein Granskar, av
dei fyrste. — for det er ikkje nokot
Kvarmannsarbeid aa finna fram or
Folketalen ei heil ny Ordbok etterat
Ivar Aasen hev utført sitt store Sam-
larverk; og helder ikkje er det nokot
Krvarmanns-Arbeid aa setja heile dette
Maal-stoffet i Skikk, sikta og sella det
og gjeva det ut i & Form, so det
kann brukast av baade Vitenskaps-
menn og andre; Hr. Ross hev dessu-
tan fyrr vist, at det ikkje berre er
Ord og Ordsamlingar, han -forstend
seg paa, men at han i det heile hev
Vit paa Maal; han hev nemleg skrivet
ei Lærebok i engelsk, som no er i

Bruk ved Universitetet av dei, som
tek filologisk Embættseksamen, og som
hev dei beste Spraakmenns Ord for
aa vera eit ægte vitenskapelegt Verk,
sjølvstendigt tenkt og dugelegt utført;
slikt skal heller ikkje nokon kunna
gjera, som — etter Mgbl. — ”kun har
været beskjæftiget i Videnskabens al-
lerforreste Forgaard”. At ein slik
Mann — som altso hev alle kunuige
Folks Ord for aa vera ein dugande
Mann, og som dessutan hev brukt
Størsteparten av si Tid til aa setja
seg inn i Norsk —, at han no vert
Lærar i Norsk, naar Storthinget i det
heile finn, at Tidi er komi til aa upp-
retta ein slik Post, — det vil væl alle
vituge Folk finna so sjølvsagt, at dei
berre vil læ aat Morgenbladsmannens
store ”vitenskapelege” Visdom.

Men naar ”Morgenbladet” fortel
oss, at Thinget ”ved flere Leiligheder”
”har vist en høi Grad af Ligegyldig-
hed” for ”Universitetets Tarv”, — so
er no det for det fyrste nokot, som
Universitetet sjølv vil vera det fyrste
til aa segja er Tøy; men det vert dess-
utan reint ut morosamt, naar Ein fær
høyra kva det er, Morgenbladsmannen
serskilt tenkjer paa. Morgenbladsman-
nen tenkjer serskilt paa — dei 1000
Krunurne, som Thinget ikkje vilde
bevilga til politisk Reisestipendium aat
Morgenbladskorrespondenten Yngvar
Nielsen. — At Thinget ikkje vilde be-
vilga til ”det ethnografiske Musæum”
reint paa det lause, utan nokon Plan,
og utan at Ein kunde sjaa, at Hr. Yng-
var Nielsen gjorde nokot vidare med
desse Pengarne, — det skal altso visa.
at Storthinget ikkje hev den rette Sam-
hug med ”Vitenskapen”. Takk skal
du hava! Morgenbladets politiske
Handelsreisande og Korrespondent, Hr.
Dr. Yngvar Nielsen, fær nok arbeida
nokre Aar til, fyrr han fær Folk til
aa tru, at han og hans gamle Bukse-
Selar er det same som ”Vitenskapen”.
elder at håns ”Tarv” er plent det same
som ”Universitetets;” for so styvne er
ikkje eingong ”Storthingsbønderne” no
lenger, dessverre.

I ein ”Leidar” i same Nummeret
segjer Mgbl. um Dagpengarne til Hær-
nemndi, at Regjeringi kann umogeleg
segja Ja til det eine Punktet i Stor-
thingsavgjerdi av 19de Juni 1880 (det
um Pengarne), naar ho hev sagt Nei
til det andre Punktet i same Avgjerdi
(det um Arbeidet). So! — Kanskje. —
Men i 1877 gjekk det daa an, at Re-
gjeringi ”sanksjonerad” det eine Punk-
tet i Storthingsavgjerdi um Skatte-
kommissjonen (det um Arbeidet), men
gjorde Vringl med det andre Punktet
i same Avgjerdi (det um Pengarne).
Hev Mgbl. gløymt det?

— Den norske Regjeringi hev ingen
Lov elder Regel for sin Politikk. Ho
strævar for Dagen. Idag er det og det
rett, fordi det synest fremja hennar
Sak; i Morgo er kanskje det motsette
rett — av same Grunnen.

”Morgenbladet” hev strid Tenest!

INE

Ordskiftet i Storthinget
un Professorlen til Hans Ross.

(Or. ”Stortingstidende”.)

Sverdrup (fraa fyrre Nr.): Saavidt
om Mandens Kvalifikationer. Jeg vil
afvente at der fremlægges de Meddelel-
ser, som skulde kunde begrunde en
modsat Dom om Manden, naar han an-
befales til at indtræde blandt Lærerne
ved Universitetet for videnskabelig at
bearbeide og fremstille et af de for oss
vigtigste Fag. Thi hvad er det, vi her
har for os? Det er vort Folkesprog,
Kilden til hele vort Sprog, som skal
opretholde og berige det, fra hvilket der
gives og stadig maa komme til at gives
saamange Bidrag til vort Sprogs Kraft,
Fylde og Skjønhed. Det er ikke alene
en Sag af den største Betydning for
det Tankeliv og det Følelsesliv, der skal
fan sit Udtryk paa vaar Tunge og
imellem os ved vort evet Sprog; men
det er tillige af den høieste Vigtighed
for Bevarelsen af det nationale Baand,
som er knyttet ved Sprogenes Nammen-
menhørighed paa en fastere Maade, end
fast noget andet kan slynge sig om os.
Det er ikke muligt at overvurdere dets
Betydning: for vort Tanke- og Følelses-
liv, for vort nationale Liv og for Hæv-
delsen af det Nationale i alle Retninger.
Og vi har særlig god Grund til at stille

Fraa Spania.
(Framhald.)

Andalusiaren talar Maale sitt snyget,
blautt og vent, men mindre reint enn
Kastilianaren; naar denne legg til med
sitt Løgje, so lær han av Andalusiaren,
slik som han set Ordi i Hop og skapar
dei til, liksom han ogsaa lær av Klædi
og Aatferdi hans — Storskryte hans kal-
lar ban ”Andalusadas”. Likevæl er han
mykje umgjengeleg og elskyerdug, han
hev ogsaa overlag store Gaavur, mest
Kunstnar-Gaavur; fraa Sevilla hev kome
dei største Maalarar i Spania, Murillo
og Valesquez; der hev vore den største
Kunstskulen i Lande. Men til Krigar
synest han ikkje vera laga; han duger
ikkje rett til tola Slit og Stræv, og
Mote hans ligg ofte i Munnen. — Histo-
ria syner oss helder aldri Døme paa den
stride Motstand mot Fiendar i Andalu-
sia som i dei nordlege Landskapi, som
i Saragossa, Numantia, Sagunt osfr.

Dei andalusiske Mulæseldriyaranne,
Arrieros, er serleg svære i Songar og
Romansar. Det er smaa Folk, solbrende,
men kraftige. Ferdemannen møter dei
ofte og gjev seg i Lag med dei, for
Røyarar vaagar seg ikkje paa dei. Dei

lange Radenne ay Muldyri deira liknar
Karavanar i Øydemarki.

Me hev halde oss lenge hjaa Anda-
lusiaranne, avdi det er det mest sermerkte
Folke i Spania, det sermerkte hev vel
amærast Grunn 1 at dei er ættad fraa
Arabaranne. Her heldt Maurar-Herre-
døme seg tleire Hundradaar, etterat det
var slut med det nord for Sierra Mo-
rena, og det var soleids rimelegt, at dei
her maatte leive etter seg dei djupaste
Fari. Men historiske Fraasegner vitnar
og um, at etterat Spauia vart teki, var
det helst i denne Landsluten at det bu-
sette seg austlandske Folk: Berberar,
Egyptarar, Arabarar, Syrarar og Per-
sarar, som etterkvart kom inn i Spania.
Alt kringum Aare 740 let Emiren Abul
Khatar Syrarar taka Land i Andalusia,
Egyptarar i Tadmir, Berberar i Valen-

cia. Alt strakst etter Landname, segjer
Almakarri, fanst det Berberar i Anda-

lusia, dei reiste seg mot Arabaranne og
vann over Åbdulmalek, men han kalla
Boli til Hjelp, og han slog dei og jaga
dei til ”Grensunne av Lande aat Mos-
lem”. Dette Ordlage høver godt paa
Valencia, daa det tidlegt vart skipa
kristne Rike nord um Ebro.

Ein kann og &tydelegt
ulike Menneskeslag i Valencia.

skilja tyo
Det

eine, Byfolke, er iser Kjøpmenn og
Handverkarar, dei hev kvit Hud, ljost
Haar og eit blidt Lag; men det andre
Slage, Innbuaranne av Huertaen hell
Bønderne og det lægre Folke, hev svart
Haar, smalt Anlet og smaae, men gli-
mande Augo, myrk Andletslit, uppstan-
dande Nase og tjukke Leppur; ved alt

dette ser dei ville og trossuge ut. Dei
siste minner um Berberanne, hine um

Vestgotarne. Naar den smygne, granne
Landbuaren renn burtovyer Huertaen
paa (en snygge Hesten, som han berre
held i eit Reip, liknar han heiltupp Be-
duinen med det turbanliknande Klæde

over Hovude og den burnusliknande
Mantae»n. Han er ein god Ridar, og

han og Andalusiaren er Kjernen i det
spanske Hestfolke. Kvinnunne av dei
høgre Klassunne merker seg ut ved store,
klare Augo og ljost Haar, kvit, fin
Andlitslet og grann Vokster, slike er
dei til langt upp i Aari. Dei er i alt
dette ulike dei andre spanske Kvinnur,
og det gjev Fagerleiken deira eit Lag,
som er ulikt det spanske hellest, og det
kjem endaa meir fram ved di dei er so
forøvne og bljuge.

Det vert kytt av Valenciafolke at
dei er so reinslege, strævsame, sparsame,
høviske og fine mot Framandfolk, so

dei kallar dei Franskmennerne aat Spa-
nia; dei er ædruge, du ser sjeldan em
full Mann; Fyllebytte, Borracho, er
den værste Skjelling, som krev Blod,
det er no ikkje berre i Valencia, men
allstad i Spania. Fin sers BEigenskap,
dei hev framfor dei andre Spaniaranne
er, at dei heng so fast ved Heimen, at
dei mest aldri fer fraa han, noko som
ein hellest ikkje kann undrast paa, for
kor finn dei slik ein Heim? Liksom so
mange Vokstrar i Heimlande deira, kann
dei ”kje tola aa verta flutte. Men
Landsmennerne deira gjev dei ikkje hel-
lest noko godt Lov; dei er, segjer dei,
lauslynde, ustøe, mistenksame, fule og

hemngiruge. — Kjærleik gjeng braadt
yver til Hat, Dolken sit laust, og dei

skal vera blodgiruge og hjartelause;
men dei er og nokre Sælingar, so dei
helst vil hemna seg paa slik ein Maate,
at der ikkje er nokon Faare for det
dyre Live; dei vil helst myrde i Løyn-
dom, og visst er det, at det ikkje finst
so mange Løyndarmord i nokon annan
spansk By som i Valencia; dei reknar
i Tvermaal 50 um Aare. Byfolke gjev
dei vilde, trossuge Landbuaranne i Hu-
ertaen Skuldi; dei hev livt i eit gamalt
Fiendskap med dei og varar alle andre
mot dei i alle Stykkje. Ja, Mistrui

?

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 01:22:38 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/fedraheim/1881/0095.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free