- Project Runeberg -  Fedraheimen. Eit Blad aat det norske Folket / 5:e Aargang. 1881 /
178

(1877-1891)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

178

Fedraheimen.

12te Novbr. 1881.

Dorine.
I Fyrrdags Frua fekk ei Sott so hard og sterk
Med berre Flog og Hald og mykjet Hovudverk.
Orgon.
Ja, men Tartuffe? .....
Dorine:
Tartutffe i beste Lag seg finner,
Er baade raud og feit og heve friske Kinner.
Orgon.
Den stakkars Mann!
Dorine.
Og daa til Bords me skulde gaa,
Ho minste Matabit’ kje kunde i seg faa,
So hardt no henne tidt den Hovudverken plagar. —
Orgon.
Ja, men Tartuffe? ...
-— Dorine.
Han sat ved Bordet baae Dagar;
Tyo Hønor aat han upp méd heilagt Andlitslag,
Dertil ei Lambesteik og den av beste Slag.
Org on.
Den stakkars Mann!
Dorine.
Javist. Den heile Dagen berre
Ho jamrad" seg og skreik; um Notti vart det verre;
Med Vaking og med Vande heile Notti gjekk
Fyr oss; ei minste Svevn ho daa paa Augo fekk.
Orgon.
Ja, men Tartuffe? ...
Dorine.
Naar han vert mett ved Kvelds-
matbordet,
So rember han seg fyst, so veit eg ikkje Ordet,
Fyrr han i beste Lag i Sengje-Koven gjeng
Og søv den heile Nott der i si varme Seng.
Orgon.
Den stakkars Mann!
Dorine.
Me freistad* daa for henne prata
Med Bøn og Beding, til ho let seg aaderlata.
Daa bestnad” det med henne straks den same Dag.
Orgon.
Godt, men Tartutfe? ...
Dorine.
Hans Trivnad er i beste Lag.
At han mot alt Slags Vondt seg modig, sterk kann
skapa
Og vinna seg det Blod, som Frua heve tapat,
Drikk han fem, seks Glas Vin til Maten med all Ro.

Orgon.

Den stakkars Mann!
Dorine.
No er dei friske baae tvo;
Til Frua strakst eg gjeng, eg lyt fortelja henne,
Kor hjartans glad du vert, for ho no frisk seg
kjenne”.
Sette Mötet.
Kleante. Orgon.
Kleante. i
Ho deg i Nosi lær og heve deg til Narr.
Aa sneida deg, min Ven, eg ei i Tanke har,
Eg vil deg segja fritt, du veld”, at dei deg villa,
Kor fekk du væl ifraa slik underleg ei Grilla?
Korleis kann slik ein Mann ha” kjøyrt deg reint i
Ring,
At du fyr hans Skuld no snart gløymer alle Ting?
Du heve honom ført til Dyrd og gode Dagar
Utor hans Armodsdom.....
Orgon.
Min Verbror! du meg plagar;
Du kjenner kje den Mann, som du no talar um.
Kleante.

Nei vist, det gjer eg ei, men er daa ikkje dum.
Eg trur, um honom du treng nokot meir aa læra.
Orgon.

Aa kjende du han rett, kor glad du skulde vera!

Kor overs lukkeleg og heppen du deg fann!

Det er ein Mann, min Bror, ein Mann, ein herleg
; Mann,
Som fylgjer Bibelns Ord, til Verdi Lit ei seter,
Og heile Heimsens Dyrd ei meir enn Røyk han
meter.
Hans Umgang hev meg til ein nye Skapning gjort.
Eg ansar ingjen Ting, ei litet elder stort;
Eg er no løyst fraa alt, fraa Fader og fraa Moder,
Fraa Hus og Gard og Grunn, fraa Kona, Born og
Broder.

Fyr utan minste Sut eg kunde gje” upp alt.

Kleante.
Nei, detta Verbror min, det finner eg er galt.

Orgon.
Aa hadde du so sant faatt sjaa vaar fyste Kjenskap,
Du strakst var komen til ein sann og heilag Venskap.
Det var i Kyrkja fyst eg saag han der ein Stad,
So like tett ved meg paa Kne han laag og bad;
Alt Folket rundt um oss paa honom Augo vende,
Daa han til Himels upp sitt Hjarta-Offer sende
Med heilag Andesukk — mens arme Kroppen skolv —
Med Hand og Munnen lagt til kalde Kyrkje-Golv.
Han skundad” seg til meg, der ut eg skulde ganga,
Og Vigsle-Vatn han strakst med Handi til meg
langad”.
Eg alting av hans Dreng fekk vita same Gong,
Um kven den Mannen var, um all hans Torv og
Trong.
Eg honom Gaavor baud, deim skauv han strakst
tilbaka,
Med Møda fekk eg han til litevetta taka.
Han mælte daa so blidt: ”D’er altfor stor ein Sum.
Og berre litet er det, som eg trenger um.
Og naar eg det kje tok, so hev det soleis gjengjet,
At mangein fatik Mann hev det som Gaava fengjet.”
Der i den sæle Stund eg tok han i mit Hus,
Daa fylgde Lukka med i Kopp og Kjer og Krus.
Mi Kona, Born og alt han godt i Age helder;
Alt, som oss batar best, det honom Umsut velder.
Han passar væl paa deim, som listig gjever Agt
Paa Kona mi; han stend for henne stødt paa Vakt.
Han streng er mot seg sjølv; den minste Fel han
teiknar
Upp som ei store Synd, so han fyr henne bleiknar.
Du vil vist ikkje tru, kva Sorg og Sut han fær,
Naar i det minste Synde-Verk han fallen er:
No her ein Dag han gret og bad, for han av Harme
I Bønetimen drap ei Loppa inn i Barme. —
Kleante.
Min Verbror! er du rusk? stend og fortel meg slikt?
Og tenkjer, Folk med Vit kann tru paa dette Dikt?
Og ventar det, at eg paa dette Spøk kann høyra?
Orgon.
Min Verbror! denne Spott den gjer meg vondt i
1 Øyrat
Eg ottast mykjet for, du vert fraa Sanning vend,
Eg hev deg ofta sagt, di Saal i Faare stend,
Um du vil halda fast ved desse Spottegrillor.

Kleante.
Mi Meining er, at du, min Verbror, gjeng i Villor.
Det er det vanlege, at den, som sjølv er blind,
Han vil, at andre med for Augo skal ha” Bind.
Den, som kje kvar ein Ting vil, som dei sjølve gjera,
Den, trur dei, heve mist all beilag Tru og Læra.
Men ei eg ottast for aa tala, som eg trur,
Og Gud han veit det, som i kvar Manns Hjarta bur.
Fyr alt det fine Snakk eg kann meg ikkje bøygja,
For fine Lygner kann i Sannings Ham seg smøygja.
Og naar det kjem til Strid, og rett det røyner paa,
Tidt den, som skrøyter minst, vil fysti Slaget gaa.
Soleides trur eg og med Heilagskap det gjenger,
At der, den sannast er, den minst med Hovde

henger.

Og er det allstødt lett aa vita fullt og vist,
Um det er Heilagskap eld” berre Lygn og List?
Kven er det væl, som vil ei Papirmaska meta
Imot ein Mann og den i Plass for honom seta?
Held du for Sanning alt, som berr hev Sannings Skin?
Er du for Skilnad millom Lygn og Sanning blind?

Kann Skuggen av ein Ting saa god som Tingen
vera?

Kann falske Mynt det Gagnet som den rette gjera?

So leidt.og laakt det er, at Folk so sjeldan trygt

Og traust sit Liv paa Rett og Sanning hava bygt.

Aa gaa den rette Veg dei sjeldan vilja ensa,

Men ofta ganga dei utyver rette Grensa;

Tidt og dei slike Ting, som heilag” vera maa,

Dei kunna rengja burt og snu og venda paa.

Det, kjære Verbror! det er Ting, du borde læra!

Orgon.

Ja, du er vis og klok, du borde Dokter vera!

All Heimsens Visdom du noj;heve faatt i deg.

Og er den einaste, som no kann læra meg.

Naar du slik Vismann er, so lyt eg berre tegja
Og høyra paa, kva du som Kato hev aa segja. —
Kleante.

Eg imgjen Dokter er, eg hev den Dyrd ei naatt,

Og heile Heimsens Visdom hev eg ikkje faatt.
Men med min Vitskap hev eg altid kunnat læra,
At millom Sant og Fals der skal ein Skilnad vera;
At ingi Kjempa bør so vyrdast her paa Jord,
So gild og gjæv som den, som fylgjer Bibelns Ord.
Og ingjen Heimsens Ting so høg og god eg helder
Som mild og heilag Hug, den framum alting gjelder.
Men ingjen Ting i Verdi meg er meir imot
Enn Skin av Heilagskap — det stend paa daarleg
Fot —
Enn Folk, som Heilagskap paa Gator altid visa,
At andre Folk skal deim som Heilagmenne prisa,
Som føra gudleg" Ord og Tale stødt i Munn,
Men hysa mest paa vondtiHjartans djupe Grunn;
Som, korleis dei seg snu, daa soleis altid fara,
At Heilagskapen vert for deim ei Handelsvara,
Dermed dei kunna seg i rette, beste Lag
Faa kaupa Dyrd og Heir med fine Andlitsdrag;

Dei Folk — seg] eg, som vil paa Himelvegen
ganga,

At dermed Heimsens Heir og Rikdom dei kann
fanga,

Dei bruka Bøn og Bot — for Gods og Gull aa faa,

Og inn i Kongens Gard — dei vil or Verdi gaa;

Med Skin av Heilagskap si Lygn og Last dei løyna,
Men Næstens Veilor vil dei alle Folk skal røyna;
Og naar dei kuvar ein, som dei for Hat ha” lagt,
”Det er for Himelns Skuld han feller”, vert det sagt.
Mot deira Vreide treng me til aa vaksam vera,
At ei dei snarer oss med det, me heilagst æra,
Og ei med heilag List og Svik dei oss kann naa,
Og ei med kristen Elsk kann plent ihel oss slaa.
Slik mange er av deim, som Folk tidt heilag” kalla;
Men ein kann best eit Tre faa kjenna av dess Alda.
I vaare Dagar og det fleire gode finst,
Som liver gudlegt Liv; — eg no med Gleda minst
Ariston, Hyacint, Barbara og Klitander
Oront, Alkidamus, Polidor, Periander.
Um deira sedug? Liv vist ingjen er 1 Tvil.
Men av sin Heilagskap dei aldri gjer seg til.
Med Livet lysa dei, men ottast fyr aa lata
Det altid koma fram med Stell og Staak paa Gata;
Mot andre gjer dei ei med heilag Høgferd ilt,
Men passa paa seg sjølv og liva tamt og stilt.
Dei ræddast Høgmods Last og ottast for aa klandre
Eld’ skjella stendugt stødt og klaga baust paa andre.
Alt Skin, al Skrymting dei kje agta minste Grand,
Dei helst vil tenkja godt og væl um alle Mann.
Al Svik og Skalke-Raad dei styggjast og dei hata;
Dei strævar etter det, som alle Folk kann bata;
Ei mot ein Syndar dei vil fara fram for hardt,
Men imot Syndi sjølv, — den vert av deim kje
spart.
Av OQvund aldri dei sin Næste vilja refsa
For Himelns Skuld, at dei kann Vinning til seg
glefsa.
Sjaa deim og andre, som tek Livet paa slik Vis,
Dei er av mine Folk, paa deim eg seter Pris!
Men han, din Ven, Tartutfe, eg kann kje honom lika,
Eg vonar, at han lett kann deg og andre svika;
Eg ottast, at han deg kan valda Vande stor.
(Meir.)

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 01:22:38 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/fedraheim/1881/0182.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free