- Project Runeberg -  Fedraheimen. Eit Blad aat det norske Folket / 5:e Aargang. 1881 /
202

(1877-1891)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Fedraheimen.

24de Desbr. 1881.

Hr. Loyal.
Mit Namn er Loyal, og eg er fødd og boren
I Normandiet og til Rettens Tenar svoren.
I fyrti Aar eg framde berre Rett og Skjel,
Og OQvundskap til Traass mot Næsten gjord” eg væl!
Og um du gjev meg Lov, eg maa fmi Gjerning gjera
I Huset her, som den skal etter Logom vera...
Orgon. R
Du kjem og vil? ...
Hr. Loyal.
Ver roleg Mann! eg beer.
Eg hev eit Stemnebrev i Handi, som du ser,
Og det i Ordning er; med det eg maa deg vara,
At du paa Timen skal med alt or Huset fara.
Du veit nog, at det hev ein annan Eigarmann...
Orgon.
Kva? Skal eg flytja?
Hr. Loyal.
Ja, det fortaste du kann.
Du minnest væl nog, at det stend i Gaavebrevet,
Som er i logleg Form og logleg underskrevet,
At baade dette Hus og alt dit Gods og Gull
Tilhøyrer no Tartuffe, som er so dygdefull.
Den Saki den er greid, paa den kann ingjen klaga.

Korleis?

Damis
(til Hr. Loyal).
Slik skamlaus Mann som du var verd den verste
Plaga.
Hr. Loyal
(til Damis).
Eg ingjen Ting med deg idag aa skifta har;
Mi Gjerning berre gjelder no din gode Far,

Som er so snild og gild og visar Heir og Æra
Mot Rettens Tenar, som no alle Mann bør æra...
Orgon.

Men kva? .,.
: Hr. Loyal.
Som Gods og Gull kje kunna freista til
Aa setja seg mot det. som Log og Retten vil,
Som meg vil hjelpa til mi Gjerning her aa gjera,
- Som den paa ærleg Vis i logleg Skikk bør vera...
Damis
(som peikar paa Loyals Mundering).
Med denna Kjolen eg skal gjera nokot Staak,
Du Rettens Tenar! for eg heve her ein Paak.
Hr. Loyal
(til Orgon).
Din Son maa, Hr. Orgon! meg ei sligt Trjugsmaal
giva,
For ellest maa eg han i Prutekaari skriva;
Fyr honom vil slik Sak ein daarleg Ende faa.
Dorine (avsides).
Den Loyal vist ikkje lojal vera maa.

Hr. Loyal.
Fyr skikkelege Folk eg altid so det lagar,
At i mi Gjerning deim eg ei det minste plagar.
Det sømer seg daa væl, du takksam er mot meg
Og glad for, at ein strengar” Mann kje kom til deg.
Eg kann med kjærlegt Sinn den heile Saki driva;
Og aldrig vil eg Grunn til nokor Klaga giva.
Orgon.
Eg synest nog den Sak kje verre verta kann,
Enn at me kastast ut...
Hr. Loyal.
Nei, vær du trygg, min Mann!
Fyr alt ikveld! Eg kann all Brask og Braahug dempa.
Du fær Utsetnad til i Morgon, — alt med Lempa
Eg taka vil; men eg maa vera her i Nott
Med ti av mine Menn paa Vakt, — det er so godt.
Og so for Formi Skuld eg bed deg, du maa fyrr enn
Du gjeng til Sengs, la” meg faa Lyklarne til Dyrrenn’,
Eg syrgja skal for det, de skal faa Nottero
Baad* du og Kona di og sova baae tvo;
Men strakst i Morgon de, fyrr ljosan Dag i Otta,
Maa standa upp og gaa, eg kann kje lenger trotta,
At Saki den dregst ut. Mit Folk dykk hjelpa maa,
So de med Rubb og Stubb snart kjemer her ifraa.
De skyner væl, at eg ein kjærleg Mann maa vera,
Som med slik Milda kann ei Rettens Gjerning gjera.
Eg vonar, at mi Æra gjer di Æra fal,
So du mi Gjerning læt uhindrad utan Bal.
Orgon evsides).
Av det eg hev igjen so gjerne eg bitalar
Med største Gleda no eit hundrad blanke Dalar,
Um denne Skarven fær paa Munn eit duglegt Slag,
So tungt, at han maa kjenna det til siste Dag.
Kleante
(sakte til Orgon).
Far varsamt her, at ei! .
Damis (avsides).
Nei denne stygge Fuling
Han vøre ærleg verd ei god og friske Juling.
Dorine
(til Lyoal).

Min gode Hr. Loyal, din Rygg er fulla breid,
Ein dugleg Paak paa den kom paa den rette Leid !
Hr. Loyal

(til Dorine). å
Tak deg i Agt for Brot, di kaate, kaute Kvinna,
"So Fauten ei dit Namn i Prutekaarn maa finna!

Kleante
(til Hr. Loyal.) .

Min Herre! Lat i Kveld den Tala Ende faa!
Gjev meg det Brevet, og so maa du gjerne gaa.
Hr. Loyal
Far væl! Og gjev det alle dykk no godt maa ganga!
Orgon.

Gjev du og din Tartuffe snart i eit Tre maa hanga!

Femte Mötet.

Orgon. Fru Pernelle. Elmire. Kleante. Mariane.
Damis. Dorine.
Orgon.

% (til Fru Pernelie).
No, Moder! Kann du sjaa, korleis eg hadde Rett?
Tak, les det Brevet her, so skyner du det lett!
Tru du no minste Tvil um Mannens Vondskap byser?

Fru Pernelle.
Nei, Saki stender slik, det berre i meg gyser.
Dorine
(til Orgon).
Gjer honom ei Urett! Du maa kje lasta ban!
Av heilag Kjærleik gjer si Gjerning slik den Man.
Hans gode Fyremaal du borde ei miskjenna;
Dit Gods og Gull det vil til gudlegt Bruk han venda.
Av berre Miskunn han vil take det fraa deg;
Og til di Sjælebot han dreg det alt til seg.
Orgon
(til Dorine).
Eg bed deg atter, du kje slik med Munnen skralar
Kleante
(til Orgou).
Eg trur, d’er best du med ein Prukerater talar.
Elmire. å
Eg vonar, at naar alle Folk fær sjaa hans Ferd,
Han spinn kje Silkje daa av all si falske Gjerd.
All Dyrd, han ventar seg, vil daa fraa honom rykkjast,
Og Spelet det gjeng tapt, naar best han trur det
lykkast.

Sette Mötet.
Valere. OQrgon. Fru Pernelle. Elmire. Kleante.
Mariane. Damis. Dorine.
Valere
Det gjer meg vondt, at eg no vonde Bodskap ber;
Men eg er nøyd til det, daa Faaren den er nær.
Det kom til meg ein Mann, som stend med meg i
Venskap,
Og som til deg og dine hev det beste Kjennskap;
Han talad um ei Sak, som ikkje er so greid;
Den kjemer Staten ved og kann bli mykjet leid.
Den Saki vil vist deg her fraa paa Timen driva;
Det er nokk best, at du paa Flugti maa deg giva;
Den Kjeltringsmann, som du i Huset hadde faatt,
Med Klagemaal mot deg no hev til Kongen gaatt.
Og honom heve han ein Hop med Brev no givet —
Um eg forstend det rett, sowkal det gjelda Liv et
So vert det sagt, du sjølve Rikjet hev forraadt,
Og at du Kongens eiget Bod for nær hev gaatt,
Eg kjenner ikkje rett til, koss det saman henger;
Men det er vist, du kann her inkje dryggja lenger.
Det er meg sagt, at no Tartuffe er hit paa Veg
Med Kongens eiget Brev um strakst aa fengsla deg.
(Meir.)

Fraa Bygderne.

te Fredrikstad.

Daa dei saa kom te

ba -
kelig, aa mæ dæ same saag Berta ein

helle nokk. Naa! Denne Skjipparen

I. Segner fraa Listeland.)
(Ved M. S.)

(Framhald.)

Denne same Skjipparen førte eigong
3 Tylte Blvetroll øve fraa Sverig.
Rigtig, ja, KElvetroll, min Far!
Skjipparen laag jyst seilklar i Svart-
vig; daa kom der en liden rar Mann
loubans mæ Aanna i Haalsen aa spurte,
om han kunne ”kje ta ei lida Dekkslast,
som dæ hadde slig Hast mæ aa faa
fram. — ”Kaa æ dæ for mnoge,” sa
Skjipparen. ”Aa, dæ æ bare ei Kjista
mæ Ulltraa-Nyste.” — ”Kom mæ ”enn”,
sa Skjipparen. Nystann aa alt hadde
si Regtighed. Men sligt Ver mæ Ljun-
Eld’) aa Torneslag hadde Skjipparen
aller i sitt Liv vore ude i. Torne-
bløyann floug so tykt om Øyrann paa”an
som i den fælaste Haglebøja, aa den
litle rare Kallen sad i Byssa aa kroub
ihøb som et Nyste aa skalv saa Tenn-
ann hakte i Housen å" Rædda. Jaha.
God Vind hadde dei, aa inkje va dei
lengje om aa komme heim. Di*) sko

1) Les Jun-Ell. ?) Di-dei.

Lands, sa Skipparen: ”Eg meine dæ va
noge Fansskab, Du hadd" i den Kjista
Di.” ”Nei, dæ æ Bodnann mine,” så
Kallen. ”Dæ æ deilige Unge, Du he,”
sa Skjipparen; ”dei kann Du faa Nytta
a i Alderdomen.” — *”Aa, velskabt æ
di naa,” sa Kallen, aa dermæ slo han
Kjistelogje paa vi Vegg, aa opp foor
der 3 Tylte smaa nakne Unge aa tog
teskogs, aa Kallen ette. Skjipparen
blei saa øvegjet!) han sto aa gabte, —
men sanste seg daa saa møgje, at ban
robte: ”Betal Fragta Din Kjeltring.”
— ”Kjyss meg — —!” svarte Kallen.
”Saa gje F— tog deg, din Skarv!”
robte Skjipparen. — ”Aa, Hunden bide
"kje Heimfolk,” sa Kallen, aa vekk
va’n. — — Hææ? — Om eg tru her
æ Hlvetroll her i Sogna? Aa her æ
vel "kje fullt å di; men oudt?) æ her
naa "kje. Dæ æ ”kje lenger *ell se” dæ
seinste Aare Berta Bukstad levde —
ja dæ va henne, som løb heim saa fælt
ette ’o va dou —. Hu gjekk paa Jør-
stadmyra aa ragte*) ein Da’, dæ va sligt
Ver, at den. Doue kunne danse. Mæ
eigong begjynte Torna aa slaa forskrek-

1) Yvergjeven, forbinad, forstøkkt. audt,
&

”blottet”. *) rakad.

seg i Stakkjen.

liden nagjen Ungje mæ stor Vom aa
graa paa Skjinne kom loubans opp a
Bekkjen. Berta trudde dæ va ein &
Jørsta-Bodnan, som va rædde for Torna;
men saa blei Ungjen vekk mæ eins,
aa Torna slo verre aa verre, — sligt
at ’Tornebløyann kvem om Øyrann
hennars.. Mæ ei vong hourt”o dæ robte
i Vind aa Ver: ”Berta! Slepp Stakkjen !”
Hu saa gjore, aa inkje førr hadd? hu
sleppt Stakkjen, førr der kom et for-
bitterlig Torneslag aa slo Stakkjen saa
sund som Mask. Ja Du skjønne vel,
at Trolle hadde krobe inn aa gjøymt
Aa ja, dei seie for et
gamalt Or: Va ”kje Torna, saa løb
Trollan øve heile Væra. Naa ja, dæ
va den Skjipparen. Nei, dæ va nok
inkje den same; dæ va ein fraa Trom-
øya. Han va ein a’ dei øvste Frimur-
arann, aa hadde 2—3 Gonge seilt saa
langt, som der æ aa komme. — Hæ?
Kor dæ æ? Dæ æ der, som Himmel
aa Jor gjeng ihob. Der æ Jora bare
Our aa Sand, aa der æ et Uver Aar
ud aa Aar inn. saa dæ æ umaulig aa
komme lige te Verdens Ende. Der traf
"an Jerusalems Skomager. — Kaa? Om
han lapte Skoann sine? Sku” Du hourt
saa naudent Spørsmaal. Nei du, Skoann

>

traff sommeti ihobmæ en liden graa
Mann, naar dei laag i Land. Dæ for-
telde Styrmannen. Men Styrmannen for-
sto aldri, kaa dei talt” om; for dei talte
Kraagemaal. Saa va dæ ein lille Jul-
aften, der laag lasta i Lisabon aa vente
paa go Vind. Dei hadde saa vist tenkt,
dei sko komme heim te Jul; men dæ
saag skjya ud mæ dæ; for Vinden va
kontrali stadig aa støtt. Mannskabe
sputt” aa bande, men Skjipparen sa in-
gjenting. Best som dæ va kom den
litle graa Mannen gaaans. Hæ?
Nissen? Nei, dei hadde kje Nissen i
den Skuda. Naa! Han 2a Skjipparen
snakte fyst Kraagemaal ei lang Stund;
men saa så daa endelig den graa paa
Norsk: ”Senn opp den sterkaste Man-
nen, Du he ombord. Han ska staa te
Rors. Surr’an saa godt fast, aa saa ska
eg holl” Udkjikk. Gaa saa ner aa sett
deg, aa trakter godt i Ruffe.” Dei saa
gjore. Styrmannen sad hos Skjipparen
i Kajytta aa drakk Puns. Daa di hadde
sede der saan’t ungefær etpar Time,
hourte Styrmannen, at dæ ringde ak-
kurat som mæ Kjyrkeklokke djubt
unne. — Ja dette va Julaften. Styr-
mannen begjynt’ aa fæle, men Skjippa-
ren bare saag paa Klokka aa nikte mæ

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 01:22:38 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/fedraheim/1881/0206.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free